151109-Penger

Presset mot pensjonistene øker!

I regjeringens forslag til statsbudsjett ligger det inne en reduksjon av fradraget i grunnbeløpet som gjelder for gifte eller samboende pensjonister. Dette skulle redusere en urimelighet som har fått eksistere alt for lenge.

Så reiser det seg en opinion som hevder at pensjonistene allerede har mer enn de nødvendigvis trenger. Det sees bort fra at det dreier seg om rettigheter opptjent gjennom et langt arbeidsliv.

Uttalelser i presse og andre media har vært meget ubalanserte. I angrepene på forslaget om reduksjon av fradraget i grunnbeløpet, sees det helt bort fra en serie av urimelige særtiltak som tidligere er gjennomført overfor pensjonistene.

I løpet av de senere årene har myndighetene gjennomført en rekke særtiltak overfor pensjonistene som må kunne betraktes som urimelige. Dette dreier som om tiltak som hver for seg og samlet har medført betydelige reduksjoner i pensjonistenes utkomme. Nå sist i årets trygdeoppgjør hvor underregulering av pensjonene medfører en reallønnsnedgang for pensjonistene.

Blant urimelige særtiltak overfor pensjonistene som kan nevnes er: reduksjon av grunnbeløpet for ektefeller og pensjonister, årlig underregulering av pensjonene, økning av trygdeavgiften fra 3,0 til 5,1%. og forskjellsbehandling i minstefradrag.  Før betalte pensjonistene bare trygdeavgift, nå betaler de i tillegg 2,1% pensjonsavgift for en pensjon som allerede er inntjent! Pensjonister med en årlig inntekt under 318.000 fikk bedret sine utkommer gjennom en avgiftsreduksjon. Dette ble finansiert ved en tilsvarende avgiftsøkning for de med inntekt over 318.000!

Myndighetene har kunnet gjennomføre disse urimelige særtiltak overfor pensjonistene av en grunn – de har all makt!

Det skulle ikke være mulig for myndighetene gang på gang å overkjøre pensjonistene som nå skal utgjøre 860.000 i alt. Når det likevel skjer, så har det sine årsaker.

Pensjonistene er nærmest fullstendig fraværende i det offentlige liv. Når man pensjoneres, blir man 0-stillet, det stilles ingen krav eller forventninger fra myndigheter eller andre. Pensjonistene deltar nesten ikke i politisk arbeid, stiller ikke til valg og er så å si ikke representert i bedriftsstyrer, kommunestyrer, Storting og regjering. Dette begrenser selvsagt pensjonistenes mulighet til å påvirke de politiske prosesser, foruten at det er et betydelig demokratisk problem. Samtidig er det blant de 860.000 pensjonister en stor andel som er friske, oppegående mennesker med kompetanse og erfaring som burde komme samfunnet til gode.

Det finnes ulike pensjonistforeninger som skal ivareta pensjonistenes interesser.  Det finnes en stor aktør i dette markedet og noen få mindre som har høringsrett overfor myndighetene. For øvrig er markedet fragmentert og består av et mylder av små pensjonistforeninger. Disse har stort sett sammenfallende interesser, men hver for seg ringe innflytelse, hvis noen, og absolutt ingen makt.

Det er all sannsynlighet for at myndighetenes press på pensjonistenes opparbeidede rettigheter vil fortsette. Hvordan kan pensjonistene og pensjonistenes foreninger forholde seg til dette? Hvor ligger pensjonistenes muligheter?

Det vil være nødvendig å endre maktforholdene ved at pensjonistene utvikler en motmakt som er stor og solid nok til at den kan stå opp mot myndighetenes makt. Pensjonistene skulle motivere til deltagelse i det offentlige liv for å kunne øve innflytelse. Samtidig skulle pensjonistforeningene samordne sine interesser i solide forbund som favner majoriteten av et antall på 860.000 pensjonister.

Dette er en kjempeutfordring. Finnes det aktører i dette markedet som ser og forstår den vedvarende trusselen mot pensjonistene og som samtidig ser mulighetene for å endre makt-forholdene. Dette måtte være aktører som har evne, kapasitet og vilje til å ta utfordringen.

Tilbake…