Båtabstinens! – Lederens tilbakeblikk

Ikke hørt om båtabstinens før? Da skal jeg hjelpe dere med litt info. Jeg er nemlig en av de som er meget kraftig rammet!

Det hele begynte for 36 år siden, den 13. august 1980. Den vakre ettermiddagen seilte jeg ut Oslofjorden med min nyinnkjøpte seilbåt, en litt sliten Albin Vega 1969 modell. Høstmørket tok oss igjen da vi passerte Drøbak, vinden hadde stilnet av og vi gikk videre for motor, fortsatt god sommervarme, høstsvart stjernehimmel og havblikk. Det ble en nattseilas som fortsatt sitter brent inn i hukommelsen!

Etter 34 år, et fantastisk liv som turseiler og 6 seilbåter senere, ble den siste båten solgt. Skipper og frue, som nå hadde passert 75, gikk i land for godt –et kapittel i våre liv var slutt!

Jeg tror vi fikk med oss det beste. Vårt båtliv startet i en tid da det fortsatt var god plass i bukter og havner. Fri som fanten. Vi hadde mange turseilende venner og mange gode felles opplevelser – turer opp og ned svenskekysten, til Læsø i Danmark over Skagerak til Sørlandet, rundt Lindesnes i heller friskt vær!

Seilbåten fylte vår tilværelse. Fra tidlig vår til sen høst var vi ute og seilte. Om vinteren var skipperen stadig fullt og helt opptatt av vedlikehold, nyinstallasjoner og forbedringer. Og så la vi luftige planer for kommende sesonger.

Etter som årene gikk skjedde det en del forandringer. Det ble fler og fler båter og de ble større og større. Bukter og havner ble overfylte og «spisse albuer» kom oftere til syne. Det var ikke så hyggelig lenger. Samtidig gikk nesten alle våre medseilende venner i land. Det at skipper og frue etter hvert mistet den smidighet som er nødvendig for å oppholde seg i en seilbåt i stadige bevegelser, var det som til syvende og sist gjorde utslaget. Vi gikk i land!

Vi tenkte at vi finner vel på noe annet! Men slikt er ikke gjort i en håndvending.

Det vi opplevde var et gedigent vakum. Vi forsøker hele tiden å være engasjert i noe – skogturer, plukke sopp og bær, gå turer i skjærgården, sitte på et skjær og se på seilbåtene ute på sjøen. Men det blir ikke det samme. Vi sier som reven da han ble flådd «Det er bare en overgang»!

Fruen har greidd overgangen ganske bra. Verre er det med skipperen. Det har vært en viss bedring å spore, men han leser fortsatt båtannonser på Finn hver dag, tar hyppige besøk i båthavner og leser jevnlig Seilas og andre båtmagasiner.

Diagnosen er klar: Båtabstinens – uhelbredelig!

Vi ønsker alle seniorvenner en riktig god sommer – med eller uten egen båt!

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter …