Har seniorer det bedre enn fortjent?
Innlegget er skrevet av Stig Klingsted leder Seniorsakens Ressursgruppe for jus og økonomi og leder i Seniorenes fellesorganisasjon.
25. august publiserte samfunnsøkonom Steinar Juel i tankesmien Civita et notat med tittelen; Trenger vi egentlig seniorordninger?
Juel mener aldersbetingede ordninger kan ha hatt en funksjon for 30 år siden, men fremstår i dag som overlevninger. Med knappe ressurser bør velferdsordninger rettes inn mot de som trenger det mest. Friske seniorer er ikke en spesielt trengende gruppe, skriver han.
For å underbygge sitt poeng, presenterer Juel en statistikk som viser at pensjonistene har hatt en mye større reallønnsøkning enn de yrkesaktive. Å bruke statistikk på den måten er totalt utilgivelig om man ønsker en seriøs debatt.
Pensjonene blir hvert år justert mindre enn lønningene. Det skjedde før pensjonsforliket, og det er satt i system fra og med 2011 med en underregulering av pensjonene sammenlignet med lønningene. Juel baserer seg på makrotall.
Da vi i 1967 innførte folketrygden med mulighet til å opptjene pensjonsrettigheter i henhold til lønnsinntekten, åpnet man for at de som arbeider kan få en høyere pensjon enn de som ikke er i jobb. I 70-årene økte kvinneandelen i det offentlige arbeidsmarked dramatisk. Det betyr at mange kvinner skiftet status fra ulønnet arbeidskraft i hjemmene uten pensjonsrettigheter, til borgere med lønnsinntekter som gir pensjon etter opptjening.
Etter hvert som de kvinnene som var ulønnet arbeidskraft og, som altså ble minstepensjonister, dør og erstattes med kvinner med til dels betydelige pensjonsrettigheter, slår dette ut i den gjennomsnittlige pensjonsutbetalingen. I tillegg er det slik at det etter 2011 er mange som tar ut folketrygd samtidig som de fortsetter i lønnet arbeid hvilket pensjonsordningen legger opp til.
Det som ingen sier noe om er at denne tidlige pensjonen blir tatt hensyn til når størrelsen på pensjonen fastsettes. Det er altså opp til den enkelte om man ønsker å ha en høy inntekt de første årene etter at man tar ut pensjon fra folketrygden, eller om man ønsker å spre inntekten utover årene etter at man har sluttet å arbeide.
I tillegg til dette kunne man forledes til å tro at både pensjonister og lønnsmottakere starter fra samme nivå – 100 prosent. Det er jo riktig når det gjelder prosentuell utvikling, men da skal man huske på at det å gå over i pensjonistenes rekker i beste fall betyr at man får ca. 66 prosent av det man hadde i inntekt som yrkesaktiv.
Realiteten er altså for den enkelte at man først går ned i inntekt med 35-40 prosent og deretter taper kjøpekraft hvert år sammenlignet med yrkesaktive. Dette vil jeg ikke kalle at de eldre kaprer til seg en større del av kaken enn de yrkesaktive.
Endelig et par ord om alle frynsegodene som eldre har. Operabilletter og lignende får man like billig dersom man har et medlemskap i OBOS eller mange andre organisasjoner. Honnørrabatt på offentlige kommunikasjonsmidler betyr en del for pensjonister med dårlig råd. Dessuten bruker eldre for det meste disse kommunikasjonsmidlene utenom rushtiden. Alternativet er ofte at trikken eller bussen går med tomme seter. Bedriftsøkonomisk er det lite å tjene på en slik utvikling.
Så gjenstår altså den sjette ferieuken. Denne er nok en del omstridt som virkemiddel for å få eldre til å fortsette i sine stillinger, men statistikken viser at arbeidstakere de seneste årene står lengre i arbeid. Etter min vurdering bør samfunnet være tjent med at denne trenden fortsetter. Da bør vi være forsiktige med å fjerne slike goder.
Stig Klingstedt
leder Seniorsakens Ressursgruppe for jus og økonomi og leder i Seniorenes fellesorganisasjon
Del gjerne innlegget på sosiale medier!