«Omsorgsprofitører» – kommunenes ansvar!

 

Vi hadde den 4. desember et innlegg om holdninger politikere og forskjellige kommuner har til private aktører i helse- og omsorgsmarkedet.

Kommunene har forskjellige opplevelser med private aktører. Noen av opplevelsene er ikke bra. Det finnes naturligvis i dette markedet noen «røvere» som utnytter de muligheter som foreligger til å trekke ut den siste krone ut av potten. Går dette ut over brukerne, er man på feil spor.

 

Det vi peker på er at det er fortsatt feil å skjære alle over en kam og gi inntrykk av at alle private aktører i helse- og omsorgsmarkedet er «profitører».

Samtidig mener vi at det bør legges til rette for at vi får flere private aktører. Bedre tilgjengelighet, bedre valgmuligheter og bedre konkurranse.

Se også et annet innlegg vi har inne i dag: «Bakstreversk – forbud mot helsevikarer».

I en leder i Aftenposten onsdag 6. desember pekes det på at kommunene må sørge for den nødvendige kontroll av leverandørenes oppfyllelse av kontraktens bestemmelser. I motsatt fall har de seg selv å takke om det går riktig galt!

Vi synes Aftenpostens leder er interessant i forhold til det vi belyser i vårt innlegg om samme problemområde den 4. desember. Vi gjengir nedenfor Aftenpostens innlegg i sin helhet:

 «KOMMUNENE TAR LETT PÅ ANSVARET

ORANGE HELSE er et selskap som vurderes med ulikt blikk alt etter ståstedet til den som ser. Selskapets eiere ser en forretningside som svarer på en stor utfordring i norsk helsevesen: behovet for vikarer i kortere og lengre tid. Når det er vanskelig å skaffe folk i Norge, drar selskapet utenlands for å finne vikarer, f.eks. i Litauen.

Kommunene ser et selskap som kan løse akutte bemanningsproblemer innenfor helse- og omsorg. Men de ser også et selskap som ikke alltid leverer bemanning med nødvendig kompetanse. De ser et selskap som gjør det vanskelig for kommunene å følge opp forpliktelser med tanke på lønns- og arbeidsvilkår.

SKATTEJURISTER SER et selskap i en svært komplisert struktur med forgreninger til forskjellige land. Strukturen er komplisert ut over det som kan begrunnes med at deler av virksomheten foregår i Litauen. Det skaper et rom for å manipulere inntekts- og utgiftstrømmer på måter som kan minimere skatt eller legge til grunn for transaksjoner som ligger i et lovlig grenseland for eksempel.

Venstresiden mener svaret er å forby innleie av vikarer fra selskaper som Orange Helse. Da vil kommunene måtte ansette flere folk og sørge for at bemanningen er god nok gjennom året.

Det finnes utvilsomt eksempler på kommuner som planlegger for dårlig og som bruker unødvendig mye penger på vikarer. Men forbud er feil svar.

BEMANNINGSSELSKAPET LØSER mange problemer for helsevesenet og andre deler av norsk arbeidsliv hver eneste dag. Det er kostbart å bemanne for alle tenkelige og utenkelige topper og hull. Bemanningsbyråer er også en vei inn i arbeidslivet for mennesker som ikke har arbeidserfaring, som er mellom faste jobber eller som av andre grunner henter sin inntekt derfra.

DET MÅ IMIDLERTID stilles tydeligere krav til selskapene som tilbyr vikarer og til kommunene som kjøper tjenestene. Selskaper kan neppe nektes å etablere en selskapsstruktur som eierne finner formålstjenlig, men åpenhet og transparens må være et krav når innkjøperen finansieres av skattebetalere. Det må aldri være tvil om selskapenes ryddighet overfor kunder, ansatte og den offentlige pengesekken.

KOMMUNENE HAR et stort ansvar for å sikre at de som innkjøpere kjøper tjenester innenfor en lovlig og etisk riktig ramme. Når så få av kommunenes som har kjøpt tjenester fra eksempelvis Orange Helse har ettergått opplysninger fra selskapet, vitner det om en lettvint holdning til ansvar.

Bemanningsbransjen er kommet for å bli, også innenfor helsevesenet. Men etter noen år med erfaringer, er det på tide å evaluere og undersøke hvordan de offentlige helsekronene kommer til anvendelse.»

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter