PENSJONSREFORMEN

Spørsmål omkring pensjon vil alltid være sentralt og vil ha betydning for nesten alle. Det gjelder alle pensjonister og alle andre som en gang vil bli pensjonister. Nå er det samtidig slik at er det noe som er komplisert og vanskelig å forstå, så er det nettopp alt som vedrører pensjon. Derfor er det lett å forstå at mange distanserer seg fra spørsmålet og lar være å engasjere seg.

Pensjonsreformen som ble innført i 2011, gjør saken på ingen måte lettere. Det ser ut som om det å kunne forstå pensjon fullt og helt, også i forsetningen skal bli forbeholdt spesialistene. Vi vil gjøre et forsøk på å bringe mer klarhet i temaet ved i det følgende å gjengi en kronikk i Aftenposten, skrevet av Harald Engelstad. Vi har i tidligere utgaver av nettsiden kommet med innlegg i denne forbindelse: «Evaluering av pensjonsreformen» og «To professorer mener at de unge og middelaldrende stikker av med pengene».

«Pensjonsreformen er de ressurssterkes reform

Det viktigste med ny folketrygd var å redusere statens brutto pensjonskostnader. Det blir gjennomført ved at alle med gamle pensjonsregler får redusert sine opptjente pensjonsrettigheter ved trekk for levealdersjustering ved at de nye opptjeningsreglene er hardere enn de gamle, og at alle løpende pensjoner underreguleres.

 

Man må jobbe lenger for å oppnå samme pensjon som før. Ifølge NAV er det meget få som utsetter uttak av folketrygden til etter 67 år. Det betyr at nesten alle får lavere pensjon. De første årene har kostnadene likevel økt fordi flere nye kull samtidig kunne ta ut pensjonen tidlig. Myndighetene antar at fra 2020 vil pensjonskostnadene gå ned. Hovedhensikten med pensjonsreformen ser derved ut til å bli oppfylt.

 

Lønn og pensjon på en gang

Den andre viktige målsettingen var å endre pensjonsreglene slik at utsatt pensjonering gir høyere pensjon. Myndighetene hevder at reformen virker fordi flere står lenger i arbeid ut over 62 år sammenliknet med tidligere. Det er positivt at folk jobber lenger. Men hva som skyldes pensjonsregler, hva som skyldes generasjonstrekk og hva som skyldes konjunkturer, er ikke så lett å sette tall på. I privat sektor er det færre lavtlønte enn før som kan slutte med AFP.

 

De gamle restriksjonene på arbeidsinntekt ved siden av pensjon, blir betraktet som en suksess ved pensjonsreformen. Man håpet på at flere ville ta jobber etter pensjonering. At så mange kombinerer lønn og pensjon, blir betraktet som en suksess ved Pensjonsreformen. Det som har skjedd, er at mange høytlønte har valgt å ta ut Folketrygd – og i privat sektor også AFP – på toppen av lønn fra 62 år, mens de fortsatt er i jobb.

At folk takker ja til å ta ut 200.000 og 300.000 kroner på toppen av lønn, mens de fortsatt er i jobb, til særdeles gunstige skatteregler, bør vi kanskje ikke undre oss over. Men vi bør kanskje spørre oss om dette er klokt samfunnsmessig. Er det en suksess at så mange begynner å «spise» av pensjonen før de blir avhengige av den?

 

Flere minstepensjonister

Et annet mål var å unngå «minstepensjonsfellen». Det sikrer Pensjonsreformen ved at reglene er lagt opp slik at den som har jobbet noe, alltid vil få noe mer enn den til enhver tid gjeldende minsteytelse som skal hete garantipensjon. Modellen er sosialøkonomisk. For alle vil få lavere pensjon i fremtiden også de med minsteytelser, sammenliknet med de gamle reglene. Levealderjusteringen sørger for dette. En person som har deltidsinntekt i mange år, og som får omsorgsopptjening etter nye regler, vil få noe høyere alderspensjon enn den garantipensjonen som vil gjelder for samme kull som ikke har tjent noe, og ikke betaler noe skatt. Men hva om personene som får litt mer enn garantipensjonen finner ut at pensjonen hun får er lavere enn minstepensjonen hun ville ha fått med de gamle reglene?

 

Kompliserte regler

Vi som jobber med pensjoner utenom statsapparatet, og som ikke har noe å forsvare, vet at pensjonsreglene ikke er blitt enklere. Det nye folketrygdsystemet er langt mer komplisert fordi det er flere puslebiter bak hver pensjon. NAV sender ut flere siders skriv til alle som får sin første alderspensjon, men de tør ikke vise regnestykket som ligger bak. Når folk flest ikke kan kontrollere sin inntekt, er rettsikkerheten blitt dårligere.

 

Den nye folketrygden skulle bli mer sosial. Det er mer rettferdig å premiere de som jobber lenge enn dem som slutter tidlig. Alle vi som arbeider, vet at det er forskjell på jobber og mennesker, og at ytterst få kan jobbe til 70 år. Men eliten fortsetter å snakke som om alle har samme muligheter og ønsker å jobbe lenge.

 

 

Undertegnede hører med til de heldige som kan jobbe lenge i en godt betalt jobb. Ved både å jobbe og utsette folketrygden til jeg blir 70 år, øker jeg min årlige pensjonsutbetaling. I forhold til de gamle reglene, med rundt 63.000 kroner. Det tilsvarer reduksjonen for til sammen 17 gifte minstepensjoner i mitt årskull som hver vil få 3.700 kroner mindre utbetalt i året. Ifølge sosialdemokratene er dette «mer sosialt rettferdig». Pensjonsreformen er de ressurssterkes reform.

 

 

Nærmere 90.000 personer har latt seg friste til å ta ut folketrygden tidlig, mange også AFP, på toppen av lønn eller tjenestepensjon. Vi har ikke nok kunnskap om hvordan denne gruppen vil takle det å ha mellom 3.000 og 5.000 mindre utbetalt i måneden fra 67 år livsvarig, enn det de ville hatt om de hadde utsatt uttaket av disse pensjoner til 67 år. De fleste «har hørt» at «det lønner seg å ta ut tidlig», særlig på NAV. Hvordan opplever de det når de passerer 80 år og begynner å få behov for å kjøpe flere tjenester? Skal de offentlige premiere dem som har pådratt seg lave pensjoner med lavere priser på offentlige tjenester?

Følgen av Pensjonsreformen og innføring av obligatorisk tjenestepensjon er at en betydelig del av de totale pensjonskostnadene er dyttet over på arbeidsgiverne. Dette har gjort arbeidskraften dyrere og svekket landets konkurransekraft. Taperne er arbeidsgiverne som har fått høye lønnskostnader og arbeidstagere som har fått lavere pensjoner. Den største gruppen tapere er privatansatte som har de laveste innskuddssatser og er uten AFP. Det de har oppnådd i tjenestepensjon, er langt lavere enn det de har tapt i folketrygd.

 

Staten blir rikere

I politikernes markedsføring av Pensjonsreformen ble det gjerne sagt at vi måtte redusere folketrygdytelsene ab hensyn til våre barn. Har politikerne skjønt hvor lite våre barn vil få i alderspensjon fra folketrygden? En person født i 2000 som jobber i 40 år med en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 500.000 kroner, og som greier å stå i jobb til 67 år etter ørten jobbskifter, vil få en folketrygd tilsvarende minstepensjon for enslig etter gamle regler (ca. 185.000 kroner).

Om Norge er blitt et fattig land i mellomtiden, vil de nok akseptere det. Men det er nok mer sannsynlig at Norge fortsatt er et rikt land i 2067, og fortsatt har et Pensjonsfond fordi de fleste av oss bærer på en nasjonstillit. Vi synes det er riktig og lurt å betale forholdsvis høy skatt som gir trygghet og sikrer helsetilbud, pensjon, skole og så videre. Og den nasjonstilliten er viktigere enn forholdstallet mellom yrkesaktive og pensjonister. Folketrygden har dessuten alltid vært finansiert av løpende skatter og avgifter. Med lavere pensjonskostnader vil det neppe bli behov for å tære på fondet i vesentlig grad, blant annet på grunn av økt skatt fra pensjonister.

Pensjonsreformen fører til at Staten blir rikere mens pensjonene blir lavere. Her ligger kimen til en kommende generasjonskonflikt. Vi har ikke sikret våre barns pensjoner. Vi har ødelagt dem. I den neste pensjonsreformen vil neppe sosialøkonomene få en stor plass. «Økonomisk bærekraft» vil trolig bli utvidet til «Sosialpolitisk bærekraftig».

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter