Bør vi verne om språket vårt?

Spørsmålet er relevant og stadig aktuelt. Språket vil alltid være under utvikling. Noen synes at språket bør kunne utvikles fritt. Andre synes det kan være greit å ha en norm å styre etter. Andre er ikke opptatt av problemstillingen i det hele tatt! Vi er konservative nok til å mene at vi må ha en norm å styre etter. På den måte kan vi ha en grad av kontroll og forhindre at vårt språk forvitres.

Vi kan gå tilbake til 1905 da vi ble et fritt og uavhengig land. Da var det viktig å markere og utvikle nasjonale verdier. Vi hadde vært på lag med svenskene i nær 100 år uten at dette hadde påvirket vårt språk nevneverdig.

Skriftspråket var dansk. En fornorskingsprosess startet med mål om å endre skriftspråket slik at det ble overensstemmende med daglig tale. Da fikk vi etter hvert noe som ble hetende «bokmål» og så hadde vi Ivar Aasens versjon som het «landsmål».  Senere ble dette til «Riksmål» og «nynorsk».

Utvikling av skriftspråket gikk sakte. Leste man Aftenposten anno 1939, kunne det fortsatt nesten være som å lese en dansk avis.

Etter krigen ble det debatt. Da hadde noen kloke hoder fått det for seg at vi ikke trengte to norske språk å forholde oss til. Ideen var å smelte «riksmål» og «nynorsk» sammen. Samnorsk kalte man det. Det ble en gedigen flause som det ble harselert med. Mange av oss vil nok huske Leif Justers rolle som den frustrerte norsklæreren som ikke forsto så meget av det hele.

Nå har språket vårt vært under press en tid, et press som bare fortsetter.

I så vel daglig tale som skriftlig vrimler det av fremmedord, oftest med engelsk opprinnelse og gjerne med tilknytning til spesielle fagområder. Viljen til å oversette slike ord og uttrykk til norsk og beskytte vårt språk, synes helt fraværende. Ren sløvhet synes vi!

Det får lov til å utvikle seg til et parallellspråk. Da vi tok fatt på oppgaven å lage en liste over digitale ord og uttrykk for oversettelse til norsk, hadde vi forestilt oss at det ville bli en snau A4-side. Det ble 3 fulle sider. Og dette er bare ett fagområde!

Så sniker det seg samtidig inn uttale av ord som tidligere ble betraktet som uren tale. «kj-lyden» er et slikt tilfelle. «skj» få stort sett passere som akseptert uttale. Ren sløvhet synes vi.

For øvrig synes vi fortsatt synd på jenta som var ute og syklet og fikk «skjolen i skjeden».

Vi gjengir et avsnitt av et leserinnlegg i Sarpsborg Arbeiderblad. Det er så langt tilbake som 30.11.2002, men er fortsatt like aktuelt:

«Danse skinn mot skinn!

Skjære Skjirsten!

Du skjenner ikke meg. Jeg heter Skjartan Skjerulf. Du må ikke tro at jeg er en skjekkas eller en bråskjekk type. Men du skal vite at når jeg står ved skjøkkenvinduet og skjikker ut, så kan jeg se deg når du skjemmer håret ditt, og da tenker jeg at det sikkert skjiler fælt på haken din hvis du er skjilen. Så du skjønner at dette ikke er noen skjærlighetsbrev, og at jeg ikke er noen skjirkerotte heller. Jeg er faktisk en skjernekar. Men mamma sier at jeg har skrapt så fælt på skjøkkenvinduet at det må ny skjitt til for å få det tett igjen. Hun skjartrer alltid om noe, og det synes jeg er skjedelig. Men det er det mange skjerringer som gjør det. Ellers så er mora min veldig skjekk, særlig når hun får satt på kaffeskjelen og tar seg en skjeks eller to ved skjøkkenbordet ved siden av skjøleskapet.

Nå synes jeg at vi kunne bli skjent, og så kunne vi gå på skjino og etterpå så kunne vi gå ut og skjøpe skjinamat og et skjilo skjirserbær til slutt, og kanskje kan vi danse skjinn mot skjinn.

JHR»

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter