Leserinnlegg – En hymne til alderdommen

En av våre hovedsaker er å få anerkjent at de eldre har ressurser av stor betydning for samfunnet.  En av våre utfordringer er å få de eldre til å være seg bevisst om dette. Likeså at de yngre forstår hvilke ressurser de eldre kan tilby. Erfaring kan være like verdifull som det aller nyeste av kunnskap. Vi har tidligere gitt uttrykk for at vi kan skimte noen uønskede generasjonskløfter. Det er viktig at de eldre og yngre kommuniserer og at de forstår hverandre. Alle generasjoner har sin egen verdi. 

Disse problemstillingene er på langt nær nye. Allerede i oldtiden gjorde kloke filosofer seg tanker om dette. Den romerske statsmann og filosof Marcus Tullius var en av disse. Les i det følgende Dag Bredals beskrivelse som han har kalt «en hymne til alderdommen»:

En hymne til alderdommen: Av Dag Bredal

«En av de beste og mest optimistiske skildringene av alderdommen som noen gang er skrevet, er ”Om alderdommen” av advokaten, statsmannen og filosofen Marcus Tullius Cicero (105-43 fKr). I forordet skriver Cicero at arbeidet med boken har gitt ham stor glede: ”Ikke bare har det hvisket ut alt ubehag vi vanligvis knytter til høy alder, men det har forandret mitt syn. Tilværelsen som gammel fremtrer nå som overdådig og herlig”. Intet mindre!

– Boken fremtrer som en dialog mellom den gamle og vise Marcus Cato og to unge menn. De unge forbauses over hvor lett Cato bærer sin høye alder, med humør og energi. Cato svarer at for den som mangler forutsetningene for å gjøre livet lykkelig, er enhver alder forbundet med problemer og vanskeligheter. Mens den som forstår at all lykke kommer innenfra, kan aldri tenke seg at det som er uunngåelig fra naturens side skulle være knyttet til noe negativt.

Cato setter sin lit til naturen. ”Hvis man kan si at den har skrevet de første aktene i et menneskelivs drama på en god måte, har den også viet den samme dikteriske kraft til siste akt”. Etter Catos (Ciceros) mening har ikke unge mennesker noe monopol på mot og handlingsevne. Et stort antall romere har i høy alder støttet staten med sine råd og innflytelse: ”De som hevder (at gamle mennesker ikke har noe å gjøre i offentlig liv og politikk) måtte også mene at styrmannen ikke har betydning for skipets navigering fordi han ikke klatrer i masten, beslår seil eller arbeider ved pumpene. Han gjør ikke det unge menn gjør, men det han gjør er viktigere og bedre. De store spørsmål i livet avgjøres ikke av fysisk styrke, men ved overveielse, karakterfasthet og klokskap. Eldre mennesker mangler intet av dette, tvert imot har de mer av det enn noen ungdom.” Til slutt sier Cato dette til ungdommene: ”Hvis dere tar bryet med å lese historie vil dere se at de mektigste stater er blitt brakt henimot undergang av unge menn, men reddet og fornyet av gamle”.

Alderdommens styrke er evnen til å lære opp de unge, trene dem til å beherske livets plikter, hevder Cato. ”Det som teller mest i alderdommen er kultur, dyd og klokskap. For den som har levd fornuftig, og ikke bare lenge, vil innhøstingen i høy alder bli fantastisk. Ikke bare fordi disse egenskapene aldri sviker oss, men også på grunn av at bevisstheten om et velbrukt liv og minnet om mange gode handlinger, fyller oss med begeistring”.

”Jeg ser ikke noe problem knyttet til høy alder, fastslår Cato (Cicero). For tosker er det lettest å skjule sine svakheter under dekke av høy alder, for hvis du alltid har vært en kjedelig og uvitende person, blir du neppe mer interessant med årene.”

Dessverre fikk ikke Cicero selv oppleve alderdommen. Han ble myrdet på ordre fra Antonius i en alder av 62 år. Til tross for at Cicero ikke var innblandet i mordet på Caesar, ble han likevel satt opp på listen over motstandere som skulle likvideres. Årsaken var at han forsvarte republikken og motsatte seg all form for autoritært styresett. Også verd å merke seg!»

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter