MANGEL PÅ ENHETLIG PLAN FOR UTVIKLING AV HELSETJENESTEN

Ann – Chatrine Lindquist Leonardsen

Førsteamanuensis Høgskolen i Østfold


Et anliggende for oss alle er at eldre i samfunnet skal ivaretas på best mulig måte. Vi blir alle gamle, vi har foreldre, besteforeldre, oldeforeldre. Vi har ingen garanti for vår egen tilstand når vi blir gamle- blir jeg syk kan jeg ikke regne med å klare meg selv. De færreste har pårørende som kan stå til disposisjon til enhver tid, og det er der den offentlige helsetjenesten kommer inn i bildet.
Den store svakheten ved dagens helsepolitikk er mangelen på en enhetlig retning, en helhetlig plan for hvordan helsetjenesten skal bygges. I denne sammenheng ønsker jeg altså å sette fokus på helsetjenester til eldre.

Et eksempel på manglende retning og en enhetlig plan er behandlingen av Onsøyheimen sykehjem på Gressvik. Her kom et nybygg i 1999, i 2005 ble det innvilget støtte fra Extrastiftelsen for å bygge en erindringshage for beboerne, og sykehjemmet ble delvis renovert i 2008.

Ni år etter, i 2017, tross mange protester fra befolkning, politisk hold og media, ble Onsøyheimen revet. Den gang, i 2015, manglet man allerede 92 langtids sykehjemsplasser i Fredrikstad kommune. Noen av argumentene var at Onsøyheimen ikke holdt dagens standard.

Gjenreising av et nytt sykehjem på den samme tomten, har vært ut og inn av budsjetter. Tjueandre juli kunne vi lese i Fredrikstad Blad at byggingen nå er utsatt et år. Dette kan ikke aksepteres. Andre eksempler på inkonsekvens er at det først varsles om rivning av Torsnes sykehjem og Emil Mørchs Minne. I nevnte utgave av Fredrikstad Blad kan vi lese at «det blir ingen nedlegging av hverken Torsnes sykehjem eller Emil Mørchs Minne de første årene.»

Vel og bra. Men hva innebærer ”de første årene”? Blir dette de nye ”Onsøyheimen”? Hva kan de som bor der eller de som jobber der forvente?

Andre steder opplever man det samme. I Oslo har man lagt ned nesten 300 sykehjemsplasser.  St. Halvardshjemmet ble nedlagt mot beboere, og pårørendes og personalets ønske. Her trivdes beboerne utrolig godt. Dette til tross for mangel på bad til hvert rom.

Det aktuelle nå er at Kirkens Bymisjon har latt Romfolk få bo der. Tanken er sikkert god. Men hva er årsaken til at Romfolk kan bo der, men ikke de som hadde det som sitt hjem?

Hvorfor kunne man ikke tenke at det tross alt er bedre å la de eldre få bo der de ønsket selv, heller enn å flytte dem til noe nytt og ukjent? Forskning viser at flytting av eldre, spesielt demente, har veldig negative konsekvenser for dem, fordi de har det best i sine vante og trygge omgivelser. Hvorfor tas ikke det med i betraktningen?

Sentralt fokuseres det på ”pasientens helsetjeneste” og ”hva er viktig for deg”. Forskning viser at det som er viktig for pasientene er å bli sett, hørt, og motta helsetjenester fra personell med nok tid til å ivareta dem, og fortrinnsvis i sitt eget nærmiljø. Videre viser forskning til økt pasienttilfredshet i mindre enheter.

De eldre som behøver langtidsplass i sykehjem bor ofte i eldre hus. Disse kan ha trange bad som verken imøtekommer aktuelle standard krav eller krav til boforhold for ”pasienter” eller krav til arbeidsplass for helsepersonell. Onsøyheimen og St. Halvardsplass hadde muligens høyere standard enn de hjemmene mange av beboerne kom fra.

Gjør det til en fanesak å kjempe for at pasienters stemme faktisk blir HØRT og tatt hensyn til ved planlegging av fremtidens helsetjenester!

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter