STORE HULL I NORSK ELDREOMSORG- DETTE MÅ BENT HØIE TA TIL SEG!

Det å sitte på toppen av en pyramide i en stor organisasjon kan innebære at den informasjon som kommer dit er silt gjennom flere ledd, og at den ansvarlige lederen får et helt feil bilde av virkeligheten. Vi har i tidligere innlegg nevnt den oppfatning helseminister Bent Høie satt igjen med etter sitt besøk på Kalnes sykehus i Sarpsborg: «Sykehusets kapasitet er tilstrekkelig».

«Alle andre» vet at dette er feil!

Helene Spro har i en kronikk i Aftenpostens nettside den 13. februar beskrevet hvordan hun og andre som arbeider i hjemmehjelpen opplever sin hverdag. Dette er usilt «grasrotinformasjon» som helseminister Bent Høie og alle andre som har ledende posisjoner i helse- og omsorgsvesenet skulle ta til seg – og ta til følge!

Et forhold som Helene Spro peker på er bemanningsunderskuddet. Før eller senere må de ansvarlige ledere i norsk helse- og omsorgsvesen anerkjenne dette! Legg strutsepolitikken til side!

Bemanningsunderskuddet er hovedproblemet og årsaken til de aller fleste kvalitetsbrister!

Vi gjengir artikkelen i Aftenposten i sin helhet nedenfor:

 

Vil du ha det slik, fru eldreminister? | Helene Spro

 

For pasientens skyld dekker vi over de store hullene i norsk eldreomsorg. Noen må begynne å høre på oss som jobber i hjemmetjenesten.

Helene Spro

Ansatt i hjemmetjenesten

Kjære Åse Michaelsen, gratulerer med ny jobb.

Endelig kom du.

Altfor mange pasienter og ansatte trenger at noen redder oss fra den eldrearmoden de siste regjeringer har skapt.

– Én mindre velter dagsplanen

Vi i hjemmetjenesten ber om arbeidskår som gjør det mulig å gi verdig omsorg og pleie uten at vi selv mister helsen.

Først og fremst behøver vi flere ansatte.


Bemanningen er på et minimum, og det første vi gjør på jobb, er å sjekke vaktlisten for fravær. Bare én mindre velter hele dagsplanen. Det skjer nesten hver dag.


Den lave bemanningen påvirker vårt sykefravær. Mange har ikke samvittighet til å bli ordentlig friske før de er tilbake. Krav på tilrettelagt arbeid finnes ofte kun på papiret.

Selv med legeerklæring på at du ikke skal ta tunge løft, må du være forberedt på at du må utføre nettopp tunge løft. Hjemme hos pasienten setter vi ikke egen helse foran pasientens behov og vår plikt.

– Systemene skjermer oss ikke

Åse Michaelsen, du vet at våre dager er fulle av pasientbesøk basert på estimert tid til hvert tiltak, samt en halvtime lunsj og en halvtime for rapport.

Ofte forsvinner tiden fordi pasienter trenger oss mer enn vi trenger lunsj. Systemene skjermer oss ikke, de pusher oss.

Hjemmetjenestens ansvar strekker seg lengre enn til stell, dusj og medisinering.

Vi konfererer med fastleger, rapporterer observasjoner, kontakter pårørende, henter medisiner på apoteket, sjekker ordinasjonskort, arkiverer journaler, kjører inn til base for sårutstyr, vi har ansvar for at bilene har drivstoff, spylevæske og blir vasket og støvsuget, samt at vi må holde orden på utstyrslager, på rapportrom, sjekke vaktlister og arbeidslister, sørge for at kveldsvakter er korrekt informert og vi skal sjekke multidoser og dosetter.

I tillegg plikter vi å delta på kurs og møter og å holde oss oppdatert via nettbasert opplæring.

Ingenting av dette er det satt av tid til.

Den eneste måten å oppfylle alle krav på innenfor nesten normal arbeidstid, er å ta tid fra pasientene. Det ønsker vi ikke.

Vil du ha det slik, fru eldreminister?

– Pasientene har rett når de klager

Systemene som overvåker oss, er uhensiktsmessige.

Når jeg bruker 22 minutter på å hente sårutstyr fordi en pasient har falt og blør, blir det journalført som at pasienten med 20 minutter estimert tid har fått besøk i 42 minutter. Kanskje har vi bare rukket nødvendig sårstell og en kjapp kattevask.

I systemet ser det ut som om jeg har tid til enda en pasient, men vi behøver færre pasienter pr. ansatt, ikke flere!

I systemet må jeg bevise at alt jeg gjør er pasientrelatert, men uten at vi har verktøy for å gjøre nettopp dét.

Kveldsvaktene er ikke stort bedre. Et kort tilsyn kan bli til dobbelt stell med legging.

  • Vi forstår pasienter som klager over at de må legge seg klokken åtte.
  • Føler med dem som ikke har fått nødvendig stell fordi det bare var én pleier til forflytning.
  • Lider med dem som trenger mer tid og omsorg, de som går enda en vond natt i møte.

Vi vet at pasientene har rett når de klager, men vi plager ikke pasientene med å fortelle om systemfeilene. Vi tar kritikken, får dårlig samvittighet og skriver avvik.

Men neste kveldsvakt vil bli helt lik.

 

– Manglende kriseberedskap

I hjemmetjenestene brytes både kommunehelsetjenesteloven og arbeidsmiljøloven for å klare å komme igjennom kveldsvakten. Vi tar doble stell alene. Vi går til risikopasienter alene.

En kollega av meg låste seg inn hos en pasient som hadde skutt seg i hodet.

Politiet kom raskt og ville begynne avhør og åstedsundersøkelser.


Min kollega forklarte at hun ikke hadde tid fordi en hel liste med pasienter ventet på henne.


Politiet ble forferdet over at det ikke finnes kriseberedskap for oss.

Det var ingen som kunne ta over hennes oppgaver, ingen plan for kriser som disse. Det var politiet som kontaktet hennes enhet og sørget for at hun ble avløst den natten. Selv om kriseplaner er festet på papiret, er ikke alltid beredskapen tilgjengelig.

 

Noen ganger trenger også vi å bli hørt! Men lytter noen til oss? Lytter du, Åse Michaelsen?

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter