Fra forskjellige tilgjengelige analyser ser vi at vi står overfor store problemer når det gjelder sykepleierkapasitet. De tallene som legges frem er formidable – så store at det er vanskelig for folk flest å forholde seg til dem. Forvirrende er det samtidig at tallene spriker.
I et innlegg i SENIORAVISA den 25. juni, «Skrekkvisjon», viser vi til en oversikt fra SSB som viser at vi innen 2030 kan komme til å mangle 15.000 sykepleiere. I dag ser vi at Samfunnsøkonomisk analyse oppgir at vi kan komme til å mangle 75.000. Hva skal vi tro på?
På kort sikt mangler vi allerede 3.000 sykepleiere.
For inneværende år skal det være opprettet 100 ekstra plasser! Hva monner det?
Kriseforståelsen i offentlige organer synes helt fraværende. Utfordringen er formidabel. Det er vanskelig å ha tillit til at de ansvarlige fullt ut forstår problemets omfang. Samtidig er det vanskelig å se at de evner å finne og iverksette nødvendige radikale tiltak. Det nytter ikke med småjusteringer når man skal løse et kjempeproblem!
Om huset ditt brenner, så finner du ikke frem havekanna. Du ringer 110!
Staten har egentlig kastet ballen over til kommunene som har fått mye av ansvaret. Siden 50% av sykepleierutdannelsen skal være praksis, er man avhengig av at det blir etablert et nødvendig antall praksisplasser. Dette synes å være «flaskehalsen». Så langt viser det seg at kommunene ikke greier å opprette nødvendig antall praksisplasser.
Det er nevnt at nedlegging av flere sykehus er en årsak til mangelen på praksisplasser. Men samtidig blir det jo bygget helsehus og sykehjem, hvor det bør finnes utallige muligheter.
Og hva er så det uforståelige paradokset?
Mangelen på sykepleiere er kritisk. Samtidig er søkningen etter studieplasser formidabel – og så kan man bare tilby et begrenset antall studieplasser! Tro det eller ei, men slik er det.
Staten har gitt kommunene ansvar for opprettelse av nødvendige praksisplasser. Om det viser seg at kommunene ikke makter å oppfylle kravene, må vi kunne forvente at helsemyndighetene følger opp og forsikrer seg om at kommunene har forstått og akseptert sitt ansvar. Likeledes at kommunene har nødvendige forutsetninger for å gjøre jobben!
Det er maktpåliggende at behovet for sykepleiere kan imøtekommes på kort så vel som på lengre sikt. Vi vil gjerne se hvilke grep helseministeren og hans medarbeidere vil ta.
Finnes det tilstrekkelig kompetanse og gjennomføringsevne?
Del gjerne innlegget på sosiale medier!