Dette ansvaret hviler i første rekke på lederne for de store pensjonistorganisasjoner som har drøftingsrett med regjeringen.
I de senere års trygdeoppgjør har pensjonistenes avmakt blitt demonstrert til gangs. Pensjonistorganisasjonenes utspill overfor regjeringen har ikke vært samordnet, og det har endt med at noen har skrevet under protokollen og andre har latt være. Det foreligger en «splitt og hersk-situasjon» som bare regjeringen er tjent med. De har fritt spill! Så har resultatet også blitt deretter!
Vi vet lite om hvordan årets forhandlinger går og hvorvidt pensjonistorganisasjonene greier å samordne sine interesser. Vi synes å skimte en gryende forståelse for nødvendigheten av dette.
I Pensjonisten 3/18 leser vi en interessant artikkel skrevet av generalsekretær Harald Olimb Norman. Vi gjengir nedenfor et avsnitt som er relevant for den problemstilling vi har beskrevet:
«Tre år på rad har trygdeoppgjørene endt med negativt utfall for landets pensjonister. Måten Pensjonistforbundet har opptrådt på i disse årene, er til gavn for landets pensjonsmottakere. Vi har rett og slett ikke villet være med på argumentasjonen til regjeringen om hvor viktig det er at også de eldre viser måtehold og at vi hele tiden må vise bærekraft i alt vi foretar oss.
Når alle lønnsmottakere får vekst i forhold til pris, så finner vi oss rett og slett ikke i at pensjonsmottakerne ikke skal få ta del i den samme veksten. Derfor skriver vi ikke under protokollen fra møtene.
Nå nærmer vi oss et nytt oppgjør. Ingen ting tyder på at det vil ende med positivt fortegn. Vi vet hva vi vil gjøre, men vet de andre pensjonistorganisasjonene hva de vil? Klarer vi å stå sammen med et unisont NEI til underregulering av pensjon, eller må vi ta jobben alene – igjen?»
Aner vi en invitasjon til samarbeid mellom Pensjonistforbundet og de andre store pensjonistorganisasjonene?
Del gjerne innlegget på sosiale medier!