Alderens utfordringer

Leserinnlegg v/Dag Bredal

Dagens 50-åringer har i motsetning til sine foreldre ikke opplevd krig eller store økonomiske kriser. De har ikke bekymret seg for mangel på arbeid eller mangel på mat. Utviklingen økonomisk, i medisin og hygiene, bedre arbeidsforhold og velferdsstat, har båret frukter. De har opplevd at likestillingen har skutt fart, mellom mann og kvinne og mellom hetero- og homoseksuelle. De har opplevd den seksuelle frigjøringen og de har levd med i velstandsutviklingen. Klassemotsetningene har blitt dempet og de har fått leve i et land der konfliktnivået er lavt. De har kunnet nyte et liv som få andre generasjoner har vært forunt.

Alt var annerledes den gang de ble født. I 1960 var det året bilrasjoneringen ble opphevet. Fortsatt hadde ikke samfunnet råd til folketrygden. Mødrene var hjemmeværende. Norge hadde ikke gjort noe oljefunn. Sovjetunionen skjøt opp sin ”Sputnik” i 1957. John F. Kennedy ble valgt til president i USA i 1961. NRK Fjernsynet startet sine første regulære sendinger i august 1960. Alderstrygden var ¼ av industriarbeiderlønn. Det var ikke lørdagsfri og sommerferien varte tre uker.

Etter et halvt århundre kan vi konstatere at femtiåringene holder seg godt. Ungdommens glans er der fortsatt, de er fulle av initiativ og prosjekter. De færreste ønsker å trekke seg tilbake og bli passive pensjonister. Vi skal imidlertid merke oss Francois de La Rochefoucaulds (1613-1680) vise ord: ”Få mennesker forstår å eldes” Utfordringene er mange. Ikke minst fordi alle kommer som en nybegynner til enhver ny livsalder. Alderdommen vil alltid forbli ukjent land. Vi har ikke vært der før.

En ekstra utfordring er at vi er den første generasjon seniorer som er tvunget til å leve i en evig ungdomskultur. Noen trives med det, andre ikke. Frykten for å bli gammel er en del av ungdomskulturen.  Noen av oss blir derfor grepet av panikk og tar alle midler i bruk for å bevare inntrykket av ung kropp og ungdommelig livsstil, uten helt å innse at de kjemper mot naturen og ikke med den. Mange driver et infantilt og farlig spill der de først leker kompis med sine barn og deretter bedriver pueril oppførsel på overtid. Når sannhetens time slår, er det i alle fall ikke lykken som melder seg. Det er fortvilelsen.

Den norske forleggeren og essayisten Henrik Groth (1903-1983) ga et intervju med Blårussavisen i 1974 som bar tittelen ”Kjedelig ungdom”. Her svingte han pisken over hva han kalte ”generasjonsdesertører”:

”Hvordan er det når en kultur går under? Revolusjoner fullbyrdes inne i menneskene. Det er spørsmål om dimensjoner og avstander. Et brudd i sammenhenger. Et av de mange ”undergangstegn” er de forræderiske gamlingene som på død og liv skal ”forstå” det nye, livende redde som de er for å bekjenne sin trofasthet mot sin egen verdiverden. En kulturs undergang måles ikke bare på utdøde kunstformer og nye kunstneriske uttrykk, men på antall frafalne blant de eldre, som ikke vil bli forbigått av utviklingen. Kulturformer går til grunne ikke bare fordi de uthules av de unges revolusjon, men fordi de eldre rømmer det synkende skip”.

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter