Hvordan overlevde vi?

Av og til når vi som har noen år på baken, tenker tilbake på hvordan det var å vokse opp i 10-årene etter krigen, slår det oss hvor forskjellige forutsetningene var i forhold til i dag. Et betimelig spørsmål er, hvordan i all verden overlevde vi?

Vi gikk eller syklet. Om vinteren brukte vi sparkstøtting. De første årene var det nesten ingen som hadde bil og offentlige kommunikasjonstilbud var dårlig utbygd. Vi trengte mer tid på å flytte på oss, men så fikk vi jo god mosjon.

Skolene den gang var ikke slik det er nå. Det var egne jente- og gutteklasser. Vi stod oppstilt pent på rekke når klokka ringte og skulle inn i klasserommet ved skolestart eller etter friminuttene. Alle guttene tok av seg lua før de gikk inn. Klasserommet var et lukket forum, hvor lærerne var enerådende og utøvde den disiplin de mente var nødvendig. Glemte du leseboka di, var det å ta beina fatt og gå hjem og hente boka. For mange ble dette en lang spasertur. Du glemte boka di bare en gang!

– Oppmerksomheten omkring sikkerhet var en helt annen enn i dag. Den gangen kunne man sykle uten hjelm. Det fantes ingen barnesikring av stikkontakter eller bildører.  Medisinflasker og kjemiske rengjøringsmidler var ikke merket. Våre leker kunne være malt med blyholdig maling eller annet giftstoff!

Når bilene etter hvert kom, så var det uten sikkerhetsbelter, og airbags var ikke en gang påtenkt. I baksetet var det fritt frem å leke uten noen som helst form for sikring. I dag kan dette oppleves som uvirkelig, men slik var det!

Det var ikke mange aktivitetstilbud uten at det opplevdes som noe problem. Vi var ute og lekte hver eneste dag og aktiverte oss selv i full frihet. Det var greit bare vi var hjemme før det ble mørkt. Sosialt samvær med venner, frisk luft og god mosjon hver dag!

I dag er det kunstgressbaner nesten over alt. Den gang spilte vi fotball på bondens jorder inntil vi ble jaget, eller vi spilte i veien. To mursteiner som mål, som vi flyttet på hver gang det kom en bil!

Naturligvis måtte det bli noen skrubbsår og noen brukne armer og bein innimellom, men stort sett gikk det meste bra!

Telefon ble ikke allemannseie før langt ut i 80-årene. De første mobiltelefonene var svære beist som gjerne ble montert i bilene. De små hendige versjonene som vi har i dag kom senere.

– Mulighetene for telefonkontakt mellom barn og foreldre var ikke tilstedeværende. I dag har alle mobiltelefon med mulighet for fortløpende kontakt. Det finnes også mulighet for utstyr med GPS-sporing slik at foreldrene til enhver tid kan se hvor de unge podene er!

I dag vil nok de unge vanskelig kunne se for seg en tilværelse uten smarttelefon, nettbrett og alle mulige spill, Facebook og muligheter for å chatte og kommunisere på Skype. Dette var ingen del av vår tilværelse, men vi greidde oss likevel.

Vi ser at det har vært en enorm utvikling på de fleste områder. Noen har vi åpenbart vunnet, men det kan jo også hende at det er noe som er gått tapt.

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter