Kommunene skulle forpliktes til å stille til rådighet nødvendig kapasitet for å kunne ta imot pasientene fra sykehusene. I den utstrekning de ikke greidde det, skulle de betale dagbøter!
For sykehus med for liten kapasitet ble dette en gylden mulighet til å redusere kapasitetsproblemet. Liggetiden på sykehusene gikk ned, men mange pasienter er blitt utskrevet før de er ferdigbehandlet, med den konsekvens at de hurtig kommer tilbake til sykehuset – «svingdørspasienter» er blitt et kjent uttrykk.
Kommunene har måttet finne løsninger i de tilfelle de ikke har hatt ledige plasser å tilby pasienter fra sykehusene. En slik løsning er å kjøpe ledig plasser i andre kommuner. Nødløsninger må dette kunne kalles. Et eksempel fra Fredrikstad kommune er den 86 år gamle damen som ble sendt til Iddebo i Halden. Mannen hennes på 89 år må hver dag kjøre 89 km for å besøke sin kone – slikt er uholdbart.
Samhandlingsreformen har vært under lupen i lengre tid. Det er åpenbart at reformen har lidd av det faktum at så vel sykehusene som kommunene hver på sin side har vært opptatt av egne interesser, mens et felles ansvar for pasientene synes å ha vært fraværende.
Vi er kjent med statsministerens innlegg på pressekonferansen om etablering av 19 nye helsefellesskap, den 23. oktober. Vi har ikke noen klar formening om hvilke oppgaver og hvilket ansvar som skal tillegges helsefellesskapene. Men vi er i utgangspunktet skeptiske. Etableringen av disse helsefellesskapene kan være et eksempel på hvordan byråkratier får lov til å vokse uten at dette egentlig har vært meningen.
Vi skal være forsiktige med å forhåndsdømme helsefellesskapene, men vi skal følge godt med.
Del gjerne innlegget på sosiale medier!