Leserinnlegg – Hvor går samfunnet?

Vi er så heldige å bo i et velorganisert, homogent samfunn bygget på likeverd, gjensidig respekt og velferd. I tiden etter vi ble selvstendige 1905 frem til den annen verdenskrig startet det en utvikling mot nedbygging av store klasseskiller. Denne utviklingen skulle skyte fart etter krigen. Vi fikk et stabilt handlekraftig styre som hadde som mål å utvikle det vi i dag kaller velferdsstaten hvor solidaritet og hensyn til fellesskapet var dominerende.

Det vil alltid være en balansegang mellom hensynet til fellesskapet og individets frihet og mulighet til å realisere sitt potensiale.

I dag kan vi se en utvikling hvor hensynet til individet og egomotiver kan true fellesskapet og velferdsstaten. En av de som ser med bekymring på dette er statsviter Gunnar Listerud. Han har sendt oss et innlegg hvor han gir uttrykk for sine synspunkter.

Les hva Gunnar Listerud skriver:

«Det norske samfunn er i endring. Vi er inne i en tid der ideologien til etterkrigstidens politikere er på defensiven. Det fundament som dagens velferdssystem er bygget på, holder på å få sprekker, kanskje til og med avskallinger. Jeg er imidlertid i tvil om endringene er til det bedre.

Etter 1945, da Norge igjen ble et fritt land og skulle bygges opp igjen etter fem år med fremmed styre, fikk landet ledere som satte fellesskapet i førersetet. Alle skulle med, og samfunnet skulle favne alle. Det var stor enighet om at en velferdsstat skulle bygges. Vi skulle få et samfunn der de kommende generasjoner skulle vokse opp i trygge omgivelser.

Her er hva oppslagsverket Wikipedia mener;

 

«En velferdsstat er betegnelsen på en stat som, i tillegg til å sørge for borgernes sikkerhet, yter dem en rekke grunnleggende goder som for eksempel støtte til utdanning, trygder ved sykdom eller fattigdom og pensjon.»

Fellesløsninger var fundamentet, og alle skulle bidra til et rettferdig skattesystem. Disse fellesløsningene har det vært politisk enighet om helt frem til i dag.

I våre dager har det skjedd en holdningsendring. Samfunnsutviklingen har ført til at enkelte av de tjenestene som var bygget inn i «velferdsstaten» er blitt nedprioritert eller fått pålagt egenandeler eller særavgifter som må betales av den enkelte borger. I tillegg til offentlig beskatning på inntekt og formue har vi fått særskatter, særavgifter og egenandeler. Dette er resultat av politikernes endrede prioriteringer og nye trender som har vokst ut av ny ideologi som har presset seg fram.

Egoismen har fått lov til å sette rot og spre seg.

Når vi får et samfunn der egoisme kobles med liberalisme, en ideologi som vektlegger det enkelte individ og dets selvstendige verdi, går utviklingen i en annen retning enn «fellesløsninger». Det blir mer fokus på ego-løsninger framfor løsninger der alle er med. For mye vektlegging av «jeg» vil raskt bidra til at fellesskapsfilosofien blir skjøvet i bakgrunn!

I dagens norske samfunn blir enkelte trender mer tydelige og fortjener oppmerksomhet. Det er en kjensgjerning at Norge gradvis får flere velstående mens flere blir stående på stedet hvil eller blir fattigere. Noen faller dessverre også utenfor.

Samtidig reduserer politikerne innkreving av skatter som skal gå til betaling av fellesskapsløsninger. Skattereduksjonene er utformet slik at de gir mest til de rike og småpenger til det store flertallet, inkludert pensjonister. Samtidig med skatteletter øker alle avgifter og egenandeler på tjenester som er definert som deler av velferdsstaten.

Selv statsministeren erkjenner at det er blitt større forskjeller i vårt samfunn. Utbygging og forbedring av helsevesen, eldreomsorg, skoler/utdanning bør være fellesskapets ansvar. Derfor må staten sørge for god finansiering av disse tjenester.

At veibygging og vedlikehold av infrastruktur ikke lenger tilhører fellesskapet men må ha ekstrabetaling fra den enkelte borger, viser at fellesskapstenkingen er skjøvet i bakgrunn. Den enkelte borger blir pålagt særskatter i tillegg til den vanlige beskatningen. Her er det uinteressant om det argumenteres for bompengefinansiering eller avgift pr. kjørte kilometer. Veiene er felleseie som skal betales over skatteseddelen.

 

Er politikerne bekymret for utviklingen? Svært få. De sørger for seg selv og sine ved å utnytte regelverk de selv har laget og som ikke er i tråd med dem som vanlige borgere må følge. De gjør sine tabber, ber om tilgivelse og lever videre på Stortinget. Der møter de sine kolleger i den subsidierte stortingsrestauranten og snakker om hvor viktig det er at folket følger de lover og regler som vedtas.

Det fremheves at det er viktig for politikerne å holde kontakt med folket. Det høres fornuftig ut. Men hvem er folket? Er det de som sender sine barn på privatskoler og bruker sine helseforsikringer når noen i familien har behov for helsetjeneste, eller er det de som må stå i kø for å få hjelp fra velferdsstaten?

 

Jeg mener tiden er moden for en kritisk gjennomgang av hvilken retning vårt land skal utvikles i. Verden er blitt så liten at hendelser, trender og ideer smitter raskt.

Enten vi liker det eller ikke blir vi påvirket av alt som skjer i landene omkring oss. Usikkerhet og negative hendelser påvirker vår samfunnsutvikling. Norge er et rikt land og mye penger brukes til bistand i alle verdensdeler. Politikerne burde kanskje bruke en større del av disse ressursene i Norge.

Stormaktsambisjonene bør legges til side med erkjennelse om at vi er et lite land som ikke har behov for å sitte i FN’s sikkerhetsråd. De pengene som brukes til «smøring» av stater verden rundt for å samle stemmer, kan brukes til langt mer fornuftige formål innenlands. Bruk heller mer penger på grupper som har behov for bistand fra velferdsstaten.

Samtidig er det behov for kampanje for å vise det norske folk hvor viktig EØS-avtalen er for oss alle! Debatten om EØS er i ferd med å spore av takket være en av våre største demagoger, SP-leder Trygve Slagsvold Vedum.»

 

Gunnar Listerud

statsviter

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter