Leserinnlegg
v/statsviter Gunnar Listerud
Etter å ha lest en del av de kommentarene som har kommet til regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2020, er jeg i tvil om hvilket terningskast jeg vil gi det, og hva jeg mener Stortinget bør gjøre med forslaget. ”Omstilling” er et ord som oftest går igjen i det jeg har lest. Omstilling betyr at noe må endres. Det er jeg enig i. Endring bør gjøres. Men det er mange kommentarer om ”endring” som jeg ikke ville ha fulgt dersom jeg hadde sittet på en av de 169 plassene i Stortinget.
La meg starte med et forslag jeg er enig i. At barnetrygden bør økes er bra for småbarnsfamiliene. Trygden har ikke vært justert på mange år. At den økes til kr. 3600 er bra. Men jeg liker ikke at regjeringen foreslår at det skal bli dyrere å gå til legen. Egenandelene økes. Her viser regjeringen at den ønsker å skyve mer av utgiftene til grunnleggende tjenester som er en del av velferdsstatens oppgaver over på borgerne. Gradvis huler det ut velferdsstaten. Hvorfor kan vi ikke sette opp inntekts- og formuesskattene slik at vi kan få fjernet mye av de egenandeler og særavgifter som regjeringen har opprettet?
Vår gass- og oljeproduksjon må ikke stanses. De som mener det betrakter jeg som miljøfanatikere som ønsker å rive ned den velferdsstaten som er bygget opp gjennom mange år. Historien om det norske oljeeventyret er en eventyrbok som med stolthet bør leses av store og små nordmenn.
Når vi ser tilbake på det som skjedde i slutten av 1960- årene og begynnelsen av 1970-årene slår det meg at det er én mann som med sine kunnskaper om havrett, diplomati og politisk arbeid kom til å spille en sentral rolle i utviklingen av et havrettsregime som ble avgjørende for Norges framtid. Jens Evensen var en dyktig fagmann og en klok Havrettsminister som sørget for at Norge fikk retten til enorme ressurser. Det er utrolig at det i Oslo ikke er reist en bauta over den mannen som la grunnlaget for at den norske stat helt fram til i dag har kunnet velte seg i olje- og gasspenger. En nedtrapping av oljeeventyret må skje over en periode på mange år. Så vil den fagkompetanse og teknologi som er opparbeidet over mange år kunne brukes til å utvikle nye energikilder til havs. Da tenker jeg først og fremst på flytende vindmøller.
Forvaltningen av vår store oljeformue kan diskuteres. Regjeringen har kommet med forslag om at 2,6 prosent av markedsverdien av oljefondet i 2020 skal kunne brukes. Det er 243,6 milliarder kroner. Resten av pengene som norsk olje- og gassaktivitet bidrar med samt oljefondet skal brukes ute i den store verden. Pr. i dag er verdien på fondet ca 9700 milliarder kroner. I flg. VG for 8. oktober har ekspertene regnet ut at hver nordmann har en andel på ca. kr.1700 000 kr. Vi er alle millionærer, men vi får aldri se vår formue!
2,6 prosent av markedsverdien av oljefondet skal brukes i driften av Norge. At ikke mer av oljepengene kan brukes til fornuftige investeringer i Norge, forstår jeg ikke. Hvorfor kan det ikke for eksempel investeres i moderne hurtigtog mellom Oslo og Trondheim/ Bergen? Det vil være investeringer som vil komme alle generasjoner til gode. Samtidig vil innenlands flytrafikk kunne reduseres betydelig og gi en stor miljøgevinst.
I et innlegg i Moss Avis for 9. oktober av Høyres Stortingsrepresentanter Tage Pettersen og Monica Carmen Gåsvatn pekes det på at de har ”utfordringer som skal løses”. De viser til at barnefattigdom er økende, særlig i større byer. Nettopp derfor mener jeg at det må være galt å foreslå reduksjon i støtten til barnebriller med 122 millioner kroner og å fjerne støtten til tannregulering for barn. I et så stort budsjett bør det være mulig å finne plass til å støtte disse sårbare gruppene. Jeg tipper at Stortinget innen budsjettet blir vedtatt har fjernet denne småligheten. Det er ikke noe annet som har fått større oppmerksomhet enn disse kuttene!
Enkelte ganger kan en forundres over hvordan de politiske partier prioriterer. I Ulikhetsmeldingen som ble lagt fram av regjeringen i mars i år fremkommer at 10 prosent av befolkningen i Norge eier 60 prosent av formuen. Videre går det fram at siden 2013 har de ti prosent rikeste husholdningene fått høyere inntekter. Resten av befolkningen er blitt stående omtrent stille. De 20 prosent med minst inntekt har faktisk fått mindre i samme periode. De nesten 900 000 pensjonistene vi har i Norge opplever at 2019 er det femte året på rad de ikke får økning i sin kjøpekraft. Som en kontrast kan nevnes at Stortingsrepresentantene i juni i år vedtok å gi seg selv en lønnsvekst på kr. 31 534. Dermed har de en årslønn på i underkant av én million kroner.
Men ut fra regjeringens syn skal det være økonomiske ulikheter mellom folk i det norske samfunnet. Statistisk Sentralbyrå slår også fast at de endringene i skatte- og avgiftssystemet som er gjennomført under regjeringene til Erna Solberg har isolert sett hatt en negativ effekt på inntektsfordelingen. Det underbygger det som Ulikhetsmeldingen har presentert. Dessverre.
Gunnar Listerud
statsviter
Del gjerne innlegget på sosiale medier!