Vi har aldri forstått det! Hvordan i all verden skal det kunne ha seg at staten er mer kompetent til å finansiere eldreomsorgen enn kommunene. Og hvor ligger gevinstene?
Vi ser dette som et ledd i kjeden av sentraliseringstiltak som alle innebærer at avstanden til brukerne blir større og at tilsiktede gevinster stort sett uteblir. Det synes som at det innen offentlig virksomhet hersker en ukritisk holdning til at sentralisering kombinert med stordrift nær sagt alltid, er en vinnerløsning. Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner.
Dette begynte vel med at statlige midler tildelt kommunene ikke rakk til for en tilfredsstillende finansiering av eldreomsorgen, som derved ble underfinansiert. Dette problemet ville man søke løst ved å la staten overta finansiering ved direkte tildelinger.
Regjeringen besluttet i 2016 å bevilge 150 millioner til forsøk med statlig finansiert eldreomsorg i seks kommuner. Etter tre års prøvedrift foreligger det en rapport som avslører at dette ikke har vært noen suksess – i alle fall ikke om man vurderer økonomien i prosjektet.
Kostnadene for alle pasientgrupper som har deltatt i prøveordningen, har økt! Kostnadsøkningen for sykehjem skal være på hele 23%.
Forstå det eller ei, likevel vil regjeringen fortsette og utvide prøveordningen med flere kommuner og flere år! Hva trenger de av mer erfaringer. Skulle de ikke ha nok nå til å legge ned hele prøveordningen. Vi viser til en kjent fjellregel: «Det er ingen skam å snu!»
Det er betenkelig at man tyr til sentralisering i statlig regi i stedet for å styrke kommunene og la ansvaret bli liggende nærmest mulig brukerne. Dette er en utvikling som ikke kan sies å være spesielt demokratisk. Effektivitetsforbedring og økonomiske gevinster synes i alminnelighet å utebli!
Regjeringen har fortsatt muligheten til å snu – eller de kan fortsette å styre mot hva som for vanlige folk ser ut til å kunne bli en gedigen fiasko!
Del gjerne innlegget på sosiale medier!