– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hel innlegget –
v/ortoped Tom Henry Sundøen
Fractura colli femoris. Lårhalsbruddet.
Vinteren er høysesong for bruddskader hos pasienter i de eldre aldersklassene. Årlig rammes omtrent 10000 personer av brudd i lårhalsen og kvinner er klart overrepresentert med nesten 70 %. Gjennomsnittsalderen er ca 80 år. Dette gjelder i utgangspunktet godt fungerende hjemmeboende pasienter over 70 år.
Bare 4 % av pasienter med lårhalsbrudd er under 60 år.
De aller fleste lårhalsbrudd oppstår i hjemmet etter fall. Falltendens og benskjørhet er de viktigste risikofaktorene hos de eldre. Kvinner har hyppigere benskjørhet og rammes derfor mest av lårhalsbruddet.
Lårhalsen fra ortopedens synspunkt.
Benstrukturen til mennesket er fantastisk. Dette er levende materiale som er under konstant påvirkning og ombygging. Grovt sett er det et samspill mellom celler som bryter ned (osteoklaster) og celler som bygger opp (osteoblaster) knokkelstruktur. Styrken på beinet avhenger av tilgangen på byggemateriale (bla calcium) og evnen kroppen har til å benytte seg av disse. Her spiller hormoner, medisiner, fysisk belastning, kosthold, grunnsykdom (diabetes) og vitaminer en viktig rolle.
Historisk sett var skjørbuk særlig beskrevet på 1500 – 1700 tallet hos sjøfolk. C-vitamin mangel ga blant annet deformerte knokler. Et annet klassisk eksempel er «engelsk syke» fra 1900 tallet. Grunnet massiv luftforurensning i de store engelske byene ble tilførsel av vitamin D betydelig redusert ved manglende sollys og dårlig kosthold. Resultatet ble Rakitt, der knokkelstrukturen ble påvirket. Denne sykdommen er mer eller mindre utryddet i Norge i dag, og forekommer nesten utelukkende blant innvandrere.
Trabekelstruktur – påvirkning, belastning. Bevegelse styrker ben.
Lårhalsbruddet lokaliseres til en 5 -10 cm region rett under selve hoftehodet/ hofteleddet. Regionen har en bestemt blodtilførsel som kan skades ved brudd. Dette forstyrret tilhelingen av lårhalsbruddet. Så mange som 30 % ender opp med reoperasjon dersom man ikke tar hensyn til selve bruddets retning, lokalisasjon, vinkling og dislokasjon.
Lårhalsen er bygget opp av trabekler. Dette betyr bjelker. Disse små bjelkene settes sammen i et system som påvirkes av belastningsakser og skjæringskrefter. På denne måten oppnår man en lett, men motstandsdyktig struktur. Vi kan sammenligne med de gamle brolignende akveduktene i det gamle romerriket.
Aktivitet og kosthold er med på å holde knokkelstrukturen sterk og motstandsdyktig.
Den stadige opp og nedbyggingen til osteoklastene og osteoblastene er den kontinuerlige prosessen som også påvirkes av alder. Etterhvert brytes mer ned enn det bygges opp. Slik oppstår benskjørhet, enkelt forklart.
Hvordan behandles lårhalsbruddet?
Rask mobilisering er ekstremt viktig for de pasientens som får lårhalsbrudd. For bare 30-40 år siden ble lårhalsbruddet behandlet med sengeleie og strekk/ gips. Dette ble starten på slutten for mange av disse pasientene. Lungebetennelser og blodpropp er fiende nummer en for den sengeliggende pasienten. Derfor er det meget viktig at bruddene blir stabilisert/ behandlet slik at pasientene kan mobiliseres så raskt som mulig. Det å tillate full belastning umiddelbart etter operasjon har også vært viktig for å opprettholde muskelmasse og muskulær styring av hofteleddet. Behandling av lårhalsbruddet har derfor gått igjennom flere faser nettopp for å oppnå en situasjon der reoperasjoner unngås.
Tidlig valgte man å stabilisere bruddene med skruer. Plassering av skruer, benkvalitet, skruedesign, bruddlinjenes lokalisasjon og retning var avgjørende for suksess. Inngrepet tok kort tid og virket således skånsomt for pasientene. Historien har vist at mange pasienter måtte reopereres grunnet manglende tilhelning. Momentet i bruddsonen og manglende bruddstabilitet ga behandlingssvikt. Skruemetoden ble dermed konvertert til en protesesituasjon som var mer permanent. Det har vist seg at dødelighet ved operasjon nummer to er høyere enn operasjon nummer 2. Trenden har derfor gått i retning av å sette inn en protese som førstevalg.
Likevel, metode og behandling må tilpasses hver enkelt pasient.
Sosioøkonomisk betraktning:
I følge en rapport av Helsedepartementet for perioden 2012 -2014 er gjennomsnittskostnaden for et lårhalsbrudd kr 500 000,- .Etter to år er totalkostnaden estimerte til kr .800 000 – 1 000 000.
Dette belager seg på direkte helsetjenestekostnader som sykehusopphold, rehabiliteringskostnader og pleie- og omsorgstjenester.
Videre må betraktninger som tap av helserelatert livskvalitet, smerte, frykt for nye fall og økt avhengighet av nære relasjoner også trekkes inn i et kostnadsbilde. Dette kan vanskelig prissettes, men er en vesentlig faktor i den sosioøkonomiske betraktningen.
Vinteren er i anmarsj og glatta skaper utfordringer. Denne årstiden er høysesong for lårhalsbruddet. Uhellet skjer ofte når man «bare skulle ut å hente posten». Brodder bør bli årets julegave for våre eldre.
Faust Medisinske Senter
Tom Henry Sundøen
Del gjerne innlegget på sosiale medier!