De ikke- digitale. Vi overså det viktigste – det første trinnet!

Det er noen få år siden vi bestemte oss for å hente inn epostadresser fra våre medlemmer.  Vi ringte i alt 592 medlemmer. I denne prosessen konstaterte vi at godt over 40 % ikke var på nett. Da vi intervjuet disse var det ikke en eneste en som ga uttrykk for hensikt til å gjøre noe med det. Og slik er det blitt. Det er nesten ingen reduksjon i andelen av medlemmer som ikke er på nett. Andelen ligger fortsatt på ca. 40 %.

Det undret oss at ingen av de 592 vi intervjuet, var motivert for å ta jobben med å komme seg på nett! Det måtte være noe vi ikke hadde forstått, og det har vi ikke vært alene om. Myndigheter og næringsliv var klippefast i troen på at dette skulle løses med opplæring, og problemet skulle være løst i løp av relativt kort tid. De kunne ikke tatt stort mer feil!

Et eksempel på dette er DNB som i forbindelse med nedleggelser av filialer ble klar over at de hadde over 60.000 kunder som ikke var på nett. Således ville disse være avhengig av betjening, om de ikke kom seg på nett. DNB startet et omfattende opplæringsprogram som de måtte skrote etter et par år. De hadde svidd av noen millioner kroner, men fortsatt hadde de 60.000 ikke-digitale kunder.

Fokus har ligget på opplæring uten at de ikke-digitale har strømmet til opplæringslokalene av den grunn. De som tilbyr opplæring er likevel er godt etterspurt. Vi tror dette skyldes at de som kommer for opplæring, er folk som allerede er på nett og som vil utvikle seg videre.

Det er tre trinn i prosessen mot medlemskap i den digitale klubben:

  1. Skaffe seg nødvendig datautstyr
  2. Gjennomgå nødvendig opplæring
  3. Hurra, jeg er på nett

Vi overså, som de fleste andre, den fundamentale betydning av det første trinnet. Det er det å skaffe seg nødvendige datautstyr. Dette innebærer at de som vil inn i den digitale verden må hente frem penger for å kjøpe inn utstyret og det som måtte trenges av opplæring.

De dette dreier seg om, er alt vesentlig pensjonister med begrensede inntekter, men med utgifter på nivå med oss andre. Blant våre medlemmer er det 70 % av de over 80 år som ikke er på nett og nær 40 % av de mellom 70 og 80. Lite trolig at pensjonister har midler stående klar til innkjøp av datautstyr – pålegg på brødskiva oppleves nok som viktigere.

La oss se litt på hva det dreier seg om av investeringer for utstyr av tilstrekkelig standard –  nettbrett eller PC.

Nettbrett:

  • Det finnes nettbrett i forskjellige prisklasser, alt fra ca. kr 2.000 til 15.000.

Bærbar PC (Laptop)

  • En god bærbar PC vil hovedsakelig ligge i prisområdet rundt kr. 6.000.

Skriver

  • En god blekkskriver ligger i prisområdet kr. 2.000 til kr. 3.000. Skriver til nettbrett er lite anvendt.

Internett-tilkobling

  • Installasjon er som regel gratis. Øvrig merkostnad ligger på ca. kr. 300 til kr. 500 pr. mnd.

Oppsummering

Anskaffelse av nettbrett eller PC Ca. kr 3.000 – 6.000
Skriver (blekk) Ca. kr. 2.000
Internett-tilkobling (ca. kr. 400 pr. mnd.) Ca. kr. 4.800 pr. år

 

De som vil inn i den digitale klubben, må regne med å hente frem kr. 5.000 – 7.000 kroner til innkjøp av utstyr og i tillegg ta en merkostnad for internett-tilkoblingen. Utgifter til opplæring må også påregnes.

Hvis myndighetene og andre aktører mener det er viktig å få flest mulige av de 400.000 ikke-digitale her i landet, inn i den digitale verden, burde de etablere støtteordninger som gjør det mulig for de fleste å komme seg opp på det første trinnet – bli i stand til å kjøpe nødvendig utstyr!

Toten Sparebank har forstått dette. De tilbyr støtte til innkjøp av nettbrett til beboerne på kommunens sykehjem! 

La oss se om flere kommer etter.

 

Datahjelpen – les og lær

Terje Lloyd Andersen

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter