De siste tidsvitner!

En artikkel i Aftenpostens historiemagasin vekket meg!

Tidsvitner er de som var til stede «der og da» – og som ved å fortelle om sine opplevelser, kan bøte på historieløsheten til yngre generasjoner. Det dreier seg ofte om hendelser i tiden før, under og etter den annen verdenskrig. Tidsvitnene er etter hvert kommet til sjels år og alder, og er på vei over i historien.

Født i 1938, 2 år før krigsutbruddet, opplever jeg selv å kunne være et slikt tidsvitne. Mine første erindringer er fra 1941 da tyskerne kom og hentet radioene våre. De var grundige, men fikk nok ikke med seg alt. Da jeg senere under krigen bodde på gård, opplevde jeg hver dag at gårdsarbeiderne ble borte i lunsjhvilen. De var på låven og hørte siste nytt fra London! Der var nemlig en av radioene tyskerne ikke hadde fått med seg.

Så tilbake til artikkelen i Aftenpostens historiemagasin!

I årene etter krigen styrte landsfader Einar Gerhardsen og hans planøkonomer. De styrte nasjonaløkonomien med jernhard hånd og et solid stortingsflertall i ryggen. I gjenreisingen av Norge fikk industrien, næringslivet og boligutvikling første prioritet. Det var om å få hjulene i gang igjen og sikre folk tak over hodet. «Unødvendige» forbruks- og luksusprodukter ble ikke prioritert

Det var mange hjemløse og bolignøden var stor. Verst hadde finnmarkingene det. Hele fylket var rasert. Det var knapt et helt hus igjen. Men de evakuerte finnmarkingene reiste hjem igjen med telt, hammer, sag, spade og hakke, fulle av pågangsmot. Det som møtte dem var gjenstående grunnmurer og piper.

Ellers var det å utnytte det som var tilgjengelig. Hjemløse flyttet inn i brakkene som ble ledige etter at de tyske soldatene hadde reist hjem. Trekkfulle, uisolerte boliger – langt fra noe luksus, men tak over hodet var det!

Så var det de som hadde boliger med mer plass enn de «egentlig trengte». De måtte nå ta imot hjemløse boligsøkende enten de ville ikke. Det var tvang – og slikt blir det konflikter av.

I 1945 hadde Stortinget vedtatt en midlertidig lov om «avståelse av bruksrett til husrom». Hver enkelt kommune skulle fastsette en norm for hvor mange rom man anså som tilstrekkelig pr. person. Dette må sees i lys av de store boligkøene. Bare i Oslo var køen til tider på 30.000.

Huseierne følte seg frarøvet råderett over sin eiendom og protestene var mange. Det ble også noen rettsaker etter hvert. Hvordan var det så med de som flyttet inn? De fikk tak overhodet, men fikk som regel oppleve at de var uønsket dit de kom! I 1948 bodde 20.000 i boliger som Aker og Oslo kommuner hadde rekvirert.

Øivind Strømnes var en av de som ble «tvangsflyttet» fra Oslo østkant til beste vestkant. Les hva vårt tidsvitne kan fortelle om denne opplevelsen i eget innlegg i denne utgave av SENIORAVISA: «Tvangsflyttet – 12 år som uønsket leieboer!»

Planøkonomene fikk styre utviklingen under gjenreisingen av Norge helt fram til slutten av 50-årene. I etterhånd må vi si at de gjorde en god jobb, men protestene mot forskjellige restriksjoner var mange, og det ble etter hvert klart at man stod foran et veiskille – mot mer markedsorientering. Frigivelse av bilsalget i 1960 markerte begynnelsen på en utvikling av den velstand vi nyter godt av i dag!

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter