– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget –
Regionreformen trådte i kraft den 1. januar i år. 18 fylker er blitt til 11. Det vil si at vi har fått færre og større fylker. Det ser ut til at byråkratene har en usvikelig, og ukritisk tro på at stordrift alltid er mest effektivt og lønnsomt. De er opptatt av stordriftsfordeler, som ofte viser seg vanskelig å realisere.Bevisstheten om at det finnes stordriftsulemper synes å være helt fraværende. Det er noe som heter «stor er sterk», men også noe som heter «koloss på leirføtter»!
Forut for fylkesregionreformen kom kommunereformen. Den siste gikk også ut på færre og større enheter. 422 kommuner ble til 356.
Kommunereformen var knapt gjennomført, og ikke fordøyet, før en fylkesreform blir tredd ned over hodene på folk. Vi vil tro det hadde vært tjenlig at den ene reformen var på plass og forankret før en ny reform ble gjennomført. Det hadde også vært tjenlig med en langt grundigere demokratisk prosess forut for beslutningene. I den grad folks protester er blitt hørt, har de for det meste ikke blitt tatt til følge! Dårlig politisk håndverk vil vi kalle dette!
I gjennomføringsprosessen har myndighetene, som sitter med all makt, brukt både gulrot og pisk og i siste omgang tvang. Dette har gitt som resultat at vi har fått en del arrangerte ekteskap, med mer eller mindre motvillige partnere, og tilfeller av tvangsekteskap. I både Troms og Finnmark og i Viken har tvangsekteskap blitt gjennomført, til tross for at det har vært klart at dette er løsninger som folk flest ikke har villet ha.
Vi skal ikke utelukke at noen av fylkessammenslåingen kan bli vellykket, men er generelt skeptiske til stordriftsmodellene. Det er også folk flest. Det er vanskelig å unngå at vi får, kostbare, byråkratiske enheter med lange kommunikasjonslinjer og uklare ansvarsforhold. Det er dette vi har kalt «kolosser på leirføtter».
Det er viktig at folk kan identifisere seg med de geografiske løsninger som er valgt og at de kan oppleve et fellesskap. Løsningene med Finnmark og Troms fylke og Viken fylke er to vanskapninger som ikke gir grunnlag for noe felleskap. I begge de nyetablerte fylkene har fylkespartier som sitter med flertallet i fylkesstyrene, forpliktet seg til å arbeide for å løse opp de nye fylkene.
Fylkespartiene i Troms og Finnmark har ikke glemt sitt løfte. De har sendt søknad om skilsmisse. Søknaden ligger nå i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Den er neppe særlig velkommen. Det har kostet noen millioner å etablere regionfylket, og det vil koste millioner å koble in reversen og løse opp regionfylket. De umiddelbare reaksjonene gir ikke meget håp om at skilsmissesøknaden skal bli godtatt!
Men det verste tilfellet er Viken – en vanskapning som strekker seg fra grensen ved Halden tvers over Oslofjorden og helt over til fjordene på Vestlandet. Det at Viken nå blir benevnt som østre Viken eller vestre Viken sier noe om hvor feil denne løsningen er. Vi har ikke truffet et eneste menneske som har applaudert løsningen, men et utall av mennesker som gremmes. De føler seg satt ut av spill og overkjørt.
Vi forstod ikke hvor glade vi var i det daglige TV-programmet, distriktsnyheter for Østfold, før vi mistet det. Som en erstatning har vi fått nyheter fra Viken og Oslo. Hvilken interesse har vi i Østfold av en skiheis som står i Hemsedal, eller en kloakkledning som har sprunget lekk på Grünerløkka i Oslo?
Skulle vi mot formodning mislykkes med alt annet, så la oss i alle fall få tilbake distrikts-nyhetene for Østfold!
Vi er Østfoldinger – vikinger blir vi aldri!
Del gjerne innlegget på sosiale medier!