Kontant, betaling med kort eller smarttelefon

– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –

Vi hatt behov for å få klargjort hva som gjelder av betalingsmetoder og hva aktuelle lovbestemmelser innebærer. Hvem er forpliktet til hva. Stig Klingstedt er juridisk rådgiver i Senior Norge. Han gir uttrykk for at det er meget usikkerhet innenfor området og at det kan være behov for en lovrevisjon.

Les hva han skriver:

I disse korona-tider har vi fått flere spørsmål om krav til betaling med kort eller smarttelefon. Noen føler seg diskriminert om man ikke kan betale med kontanter og spør om det kan være lov å ha slike ordninger der selger krever betaling over elektroniske medier.

Lovgivningen er ikke veldig presis på dette punkt og mange hevder med stor grad av sikkerhet at det ikke er lov å nekte kontant betaling. Også enkelte jurister har påstått samme sak.

 

Helt sentralt står i så måte bestemmelsen i sentralbankloven § 14, som fastslår at Norges Banks «sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel i Norge». Hva som menes med «tvunget betalingsmidler» sier loven ikke noe om.

Etter finansavtaleloven § 38 (3) har en forbruker «alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren».

Det er ikke opplagt hvordan disse uttrykkene skal tolkes. Lovforarbeidene gir ikke presise definisjoner og heller ikke debatter i Stortinget om kontant betaling har gitt særlig klare svar.

Professor Hans Fredrik Martiniussen har i Lov og rett, nr. 9 i 2019 skrevet en artikkel om temaet – «Rett til å betale kontant». Etter min vurdering gir han en utfyllende og god beskrivelse av rettstilstanden på dette feltet. Jeg velger å bruke hans artikkel som grunnlag for mine svar.

– Det er altså i hovedsak to problemstillinger som man må ta stilling til, uttrykket «tvunget betalingsmidler» og «alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren».

Til det første mener Martiniussen at uttrykket må bety at det er sentralbanken som utsteder pengesedler og mynter. Andre betalingsmidler enn bankens sedler og mynter vil ikke være tvungne betalingsmidler, med de rettslige virkninger dette har. Martiniussen viser til Per Christiansen som har skrevet en artikkel Norsk pengerett, 1987.  Christiansen skriver:

«Den rettspolitiske begrunnelse for slike regler om tvungent betalingsmiddel ligger i behovet for å kunne beskytte statens pengemonopol, først og fremst i ekstraordinære situasjoner. Ved at statens penger har egenskap av å være tvungent betalingsmiddel vil bare statens pengesedler og mynter i gitte situasjoner kunne tjene som et endelig, frigjørende oppgjørsmiddel for en pengefordring.

At Statens penger er tvungent betalingsmiddel innebærer som hovedregel at debitor har plikt til å betale i slike penger dersom kreditor forlanger det, og at debitor har rett til å betale i slike penger selv om kreditor motsetter seg det. Regelen er imidlertid deklaratorisk, det vil si at den kan fravikes ved avtale. (…) At regler om tvungent betalingsmiddel gis et slikt innhold er for øvrig også internasjonalt den vanlige ordning.»

– Det betyr at man kan avtale en annen oppgjørsform enn kontant betaling, noe som er det mest vanlige i dagens samfunn.

Så til det andre spørsmålet, finansavtalelovens regler om «alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren».  I forarbeidene til lovutkastet snakkes det om at forbrukere må kunne betale kontant og slippe dyre gebyrer ved betaling via bank.

Martiniussen tar utgangspunkt i lovbestemmelsens ordlyd «oppgjør» som indikerer at man har inngått en avtale om kjøp av en tjeneste eller en vare. Ordet «oppgjør» tyder på at det allerede må være etablert et pengekrav for at det skal gi en rett til forbrukeren; det er retten til å fri seg fra en gjeldsforpliktelse som reguleres. Det er imidlertid viktig å merke seg at lovgiver har brukt ordet «mottaker» som betalingsmottaker, og ikke ordet «selger» som kunne indikere at man skulle ha plikt til å selge varer mot kontant betaling.

Konklusjonen må bli at dersom en avtale først er inngått kan ikke selger kreve en annen type betaling enn kontant.

Så er spørsmålet om finansavtaleloven § 38 betyr at man kan kreve å inngå avtale om kjøp mot kontant betaling dersom selger ikke ønsker det. Et godt eksempel er internettkjøp. Nettbutikker står imidlertid ikke i noen særstilling rent rettslig.

Alle andre norske bedrifter står i utgangspunktet fritt til å gjøre betaling med kort eller smarttelefon til en del av avtaleinngåelsesprosessen, ettersom finansavtaleloven § 38 ikke gjør innskrenkninger i avtalefriheten før en avtale og en betalingsforpliktelse er inngått.

Det betyr at en forbruker ikke kan kreve å få kjøpe en vare eller tjeneste mot kontant betaling dersom selger ikke ønsker det. Forutsetningen for å eliminere muligheten for at forbrukeren kan påberope seg retten til å gjøre opp kontant etter finansavtaleloven § 38, er at forpliktelsen ikke pådras før det skal betales.

En butikk som tilbyr varer uten å tydelig merke at kun kortbetaling gjelder må altså akseptere kontant betaling når kunden kommer til kassen. Tilsvarende må en restauranteier akseptere kontanter dersom de lar gjesten spise og ikke på en tydelig måte klargjør for gjesten at betalingen skjer med kort eller smarttelefon.

Konklusjonen bør bli at det ikke er noen absolutt plikt for forretningsdrivende å ta imot kontant betaling. En klar forutsetning er imidlertid at forbehold om kortbetaling tas før en avtale blir inngått.

Dersom man ønsker en endring på dette må det skje en revisjon av finansavtaleloven der forbrukernes rett til kontant betaling lovfestes på en utvetydig måte.

 

SENIOR NORGE

Stig Klingstedt

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter