Kontantnekt – avklaring av juridiske forhold

– Trykk på bildet, overskriften eller «les mer» for å se hele innlegget. –

Vi har vært opptatt av to forhold. Det ene er at de uten digital kompetanse ikke blir satt på sidelinjen når nye digitale løsninger blir introdusert. Det andre er den stadig pågående snikinnføring av kontantnekt og manglende håndhevelse av finansloven. Les gjerne følgende avklarende kommentar fra Stig Klingstedt, juridisk rådgiver i Senior Norge:

Sårbare personer blir mer sårbare ved manglende digital kompetanse

Koronakrisen har vist oss at folk som ikke har digital kompetanse blir en utsatt gruppe. Det er butikker og restauranter som nekter å ta imot kontant betaling. Samtidig ser vi at bussførere ikke skal ha noe med passasjerene å gjøre, men henviser til apper og kjøp av billetter i Narvesen-kiosker o.l. For mange er det verken tilgang på utsalgssteder eller muligheter til å få ut kontanter uten å måtte bruke kort. Det beste hadde naturligvis vært om alle hadde hatt digital kompetanse, hadde vært utstyrt med betalingskort, smarttelefon med tilhørende apper og internettbankoppkobling.

Dessverre er ikke alle i stand til å håndtere digitale hjelpemiddel. Det kan bero på ulike handikap, dårlig syn, motorisk svekkelse eller rett og slett høy alder. Derfor må den digitale omleggingen skje på en omsorgsfull måte som ikke ekskluderer en stor del av befolkningen.

Ansvaret for at alle mennesker i Norge skal kunne fungere i samfunnet ligger til syvende og sist hos Regjeringen og Stortinget. De lovene som regulerer bruk av kontanter, er også klare. I sentralbankloven § 3-5 står det at kontanter (sedler og mynter) er tvungen betalingsmidler.

Det betyr at ingen kan nekte kontant oppgjør for varer og tjenester. Finansavtaleloven § 38 sier klart at kontanter er tvungen betalingsmidler, og kan ikke fravikes til skade for en forbruker, jf. § 2 første ledd. Retten for en forbruker til å betale med kontanter er etter lovens ordlyd absolutt. Det må gis adgang til kontant betaling på betalingsmottakerens forretningssted.

I noen tilfeller kan det være nødvendig å skille mellom det sted der tjenesten ytes og betalingsmottakerens forretningssted. Det må imidlertid ikke medføre vesentlige merutgifter eller andre ulemper for brukeren. Det er tvilsomt om busselskapene kan dekke seg bak formuleringen og hevde at forretningsstedet er f.eks. et billettkontor e.l. For internetthandel kan det være grunner til å akseptere at det ikke er praktisk mulig å kreve kontant oppgjør.

Finanstilsynet er den myndighet som skal kontrollere at finansinstitusjoner sørger for tilgang på kontanter. I finsanstilsynsloven § 3 står det i første ledd at: «Tilsynet skal se til at foretakene under tilsyn i sin virksomhet ivaretar forbrukernes interesser og rettigheter.» Utover å rapportere om brudd på pliktene til Finansdepartementet er det imidlertid lite Finanstilsynet kan gjøre.

Regjeringen har i Meld. St. 22 (2019–2020) – Finansmarkedsmeldingen 2020 et avsnitt der de skriver om tilbud og bruk av kontanter. Her blir bankenes plikt til å sørge for at forbrukere har tilgang til kontanter understreket. De skriver bl.a.: «Bankene har nedskalert sitt kontanttilbud over mange år, men de har etter loven et ansvar for å tilby kontanter. Det siste året har bankene utviklet et nytt, felles rammeverk for innskudd og uttak av kontanter i butikker. Når dette har virket noen måneder, vil departementet kartlegge kontanttilbudet på nytt og vurdere om det er behov for nærmere regulering av bankenes plikter.»

Senior Norge har tidligere påpekt mangel på næringslivets forståelse for eldres problemer med digitale hjelpemidler. Nå er situasjonen aksentuert på grunn av Covid 19-pandemien. Det er høy tid at næringslivet og bankene tar sitt ansvar alvorlig og følger de lover og regler som gjelder.

For at en uønsket adferd skal kunne påtales må det finnes en hjemmel i lov eller forskrift. Lovgivende myndighet er Regjeringen og Stortinget. Det påligger disse to å ta initiativ og komme med forslag til lovbestemmelser som gir et grunnlag for å inngripe. Vanligvis er det Regjeringen som fremmer forslag om nye lover eller lovendringer. Deretter behandles forslaget i Stortinget, og endelig sanksjonerer Regjeringen Stortingets vedtak.

Når loven er vedtatt og sanksjonert er det Regjeringens ansvar å sørge for at lovvedtakene etterleves. Regjeringen løser dette vanligvis med å gi pålegg til et underlagt organ som deretter må følge opp at lovvedtaket blir etterlevd. Inneholder loven regler om hva som skjer dersom loven ikke etterleves kan tilsynsmyndigheten sette makt bak sine krav. Mangler slik hjemmel kan de bare påpeke det uheldige i at loven ikke blir fulgt opp.

Både sentralbankloven og finansavtaleloven har bare generelle regler om hva som er tvungen betalingsmidler og om tilsyn med at lovreglene følges opp. Så langt jeg har greid å sjekke mangler det konkrete straffebestemmelser for unnlatelse av å ta imot kontanter som betaling.

Konsekvensene blir at det faktisk er mulig å snik-innføre mer eller mindre kontantfri handel. Ut fra et rettsikkerhetsaspekt er det meget uheldig at lover kan brytes uten at det får konsekvenser.

Etter at Stortinget anmodet Regjeringen om å utrede spørsmålene om kontantbetaling er et arbeid igangsatt. Det ble vist til dette arbeid da Stortinget sist høst behandlet Senterpartiets forslag om å skjerpe kravene til handelsnæringen om å akseptere kontanter. Dermed fikk også Senterpartiet nei til sitt forslag.

 

SENIOR NORGE

Stig Klingstedt

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter