«Trehendt» sa de gamle på Ørehavna om folk som var klønete. Med et slikt handicap kommer jeg veldig til kort i den såkalte digitale verden som jeg både hater og frykter.
Ruter, konfigurasjon og filutforsker er gloser fra et fremmedspråk som har brøyta seg vei inn i norsken og lagt seg som en ekkel tåkeheim over store deler av hjernebarken min. Dessverre er de helt avgjørende for å ta seg fram i en digital verden.
La meg illustrere hva jeg mener med et eksempel. Et lynnedslag slo ut TV`n tidlig i høst. Enkelt å forstå. Jeg hadde bilde, men ingen lyd på TV, og selv om jeg kan lese litt på leppene under værmeldinga, ble det stusslig, så jeg ringte Telenor.
Jeg rykka fram i køen og endelig møtte jeg en med fjernkontroll i blikket og røst. «Du må ha ny dekoder», sa unggutten med gode karakterer i svakstrøm. Jeg henta pakka på posthuset mens Posten holdt meg løpende orientert om hvor pakka var. At den nå hadde passert Selbak var for så vidt uinteressant, men den kom, og jeg gikk opp trappa med bange anelser.
Jeg visste godt at jeg aldri hadde fått til noe på sløyden, men jeg var nå innbitt oppsatt på at dette skulle jeg klare. Derfor noterte jeg tydelig på et ark hvor hvite, grå og svarte ledninger hadde sittet og dytta de nye inn nøyaktig der hvor de gamle hadde levd.
Jeg slo på TV`n med sjelden andakt. Der fikk jeg beskjed om å holde fjernkontrollen en meter fra skjermen og trøkke som bare pokker. Fortsatt kølmørkt. Først ringte jeg sønnen som kom, men uten svakstrømsbakgrunn, ble det resultatløst. På toppen i blokka bodde en som etter fleres utsagn skulle være veldig hendig. Etter en halvtime med ulike teorier, trøkking, bytte av batterier, ledninger ut og inn, var det fortsatt umulig å få inn værmeldinga.
– Det var omtrent som å være på en forelesning om atomkraftverk
Neste dag kom en god venn med bakgrunn fra NTH og håpet steg, men der hadde han stelt mer med reagensrør enn ledninger, så mysteriet fortsatte. Så kom nevøen til kjemiker`n.
Først ba han meg hente kortet fra den gamle dekoderen som jeg fant igjen i søpla. Og motet steg. Dessverre fremdeles ikke noe værmelding, men så steg motet igjen da han oppdaga at jeg ikke hadde tatt av plasten foran på dekoderen som jeg faktisk ikke ennå skjønner helt hva er til.
Nå begynte ting å skje. Det var omtrent som å være på en forelesning om atomkraftverk. Jeg skjønte ikke en dritt der nevøen til kjemikeren skrittvis jobba seg gjennom bruksanvisningen. Han var en systematisk fyr og trøkka, kobla og plutselig kom lyset! Jeg tenkte at slik er det å falle utafor. Videre tenkte jeg at hvis jeg tilfeldigvis var født i Østerdalen i ei trang bygd og ble gammel der med gikt og hjemmehjelp, så ville min siste time som TV-titter ha kommet. Nå ser det ut som om jeg har noen år igjen.»
Det var det Gunnar Walter Richter Johansen hadde å fortelle i denne omgang. Del 2 følger neste mandag den 30. mars. Følg med!
Del gjerne innlegget på sosiale medier!