«Potetferie» – skru tiden tilbake?

Vi var heldige vi som gikk på folkeskole i 50-årene. Hver høst fikk vi en ukes «potetferie». Opplevelser vi husker med glede. Bonden kom og hentet oss på skolen, og så bar det rett ut på jordet hvor vi plukket poteter i hver våre tildelte områder. Hyggelig sosial opplevelse, frisk luft fikk vi og vi fikk oppleve hvordan det var å være på gård med kuer, hester, griser katter og hunder. Så fikk vi spise lunsj på gårdens storkjøkken. Deretter bar det ut på låven hvor vi fikk hoppe i høyet så meget vi bare orket!

Men ikke minst – vi fikk vår første arbeidserfaring, og vi tjente våre første egne penger!

Innhøstning er arbeidskrevende. Den gang i 50-årene mobiliserte vi skoleungdommen. Det var før polakkenes tid. Da de kom ble det slutt på potetferien! Nå når Europa stenger sine grenser må vi nok regne med at polakkene ikke kommer! Og hva da?

Vår gjesteskribent Per W. Jensen har videresendt en epost til oss som vi gjengir nedenfor. Den er skrevet av Wenche Wangen:


Kjære godtfolk!

I disse koronatider er det mange hensyn å ta, og vi ønsker jo å overholde alle pålegg myndighetene legger på oss. Det snakkes mye om dugnad, og det er vel vi norske ganske gode på.

Pr. i dag er det stor usikkerhet om varigheten av viruset. Det er vanskelig å se for seg uker og kanskje måneder med alle de restriksjoner vi har nå.

Små og store bedrifter står foran en stor utfordring. Den ene etter den andre står frem og peker på problemer. Arbeidsplasser, produksjon, oppsigelser, stønader, lønninger m.m.

Ikke hamstre er en beskjed, det er nok mat på lagrene. Meny sier at nå er tiden inne til å handle mat fra norske småprodusenter.

I går leste vi at bøndene «Vurderer å droppe matproduksjon». Innen 15 april må utplanting av spirene skje. Skal de ta risikoen ved å så og sette? Det dreier seg om store investeringer, og bøndene er helt avhengig av nok arbeidskraft. Tidligere har Norge hvert år fått 30-40.000 sesongarbeidere fra Polen, Litauen og Vietnam. Dette er folk som kommer tilbake til det samme arbeidsstedet år etter år og har tilegnet seg en spesialkunnskap om de forskjellige produksjonene. Vi snakker her om grønnsaker og bærproduksjon.

Det som sås, må høstes. Hvordan skal man klare det når man ikke er sikret arbeidskraft?

Fra politisk hold er det kommet uttalelser om at skoleelever, studenter, pensjonister og andre vil melde seg til å jobbe.

Kanskje man må stille seg spørsmålet: Vil den store mengden arbeidskraft som trengs i jordbruket i kommende sesong kunne bli dekket av ovennevnte gruppe? Har de kompetanse, utholdenhet, raskhet i samme målestokk? Er f.eks. skoleelever villige til å jobbe i åkeren i 8 timer hver dag? Og ikke minst, orker de det?

Det er mye næring som går en meget vanskelig tid i møte, men vi trenger mat.

 

Beste hilsen Wenche Wangen

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter