Vi ble tvangsflyttet til en stor «grosserervilla» på Slemdal, («beste vestkant»). I dette huset ble vi plassert, og det ble også funnet plass til ytterligere en familie.
Her måtte huseieren gjøre noen ombygninger slik at vi fikk 2 rom hver i annen etasje. «Kjøkken» med kaldt vann, utslagsvask, vedkomfyr, og kombinert soverom og stue. Rommene var små. Alt varmtvann måtte varmes på komfyren, og all vask, kroppsvask «kattevask» og klesvask foregikk i balje. Wc var i kjelleren, og ble benyttet av begge familiene. Denne wc var tidligere forbeholdt tjenerskapet.
Jeg var ikke gamle gutten, men etter hvert skjønte jeg at vi ikke var ønsket, men så lenge krigen varte turte ikke huseieren å opponere, men da krigen var over ble vi sagt opp.
Da var imidlertid den nye loven som forbød utkastelse innført, og vi fortsatte å bo der, mot huseierens vilje. Vi fikk ukentlige oppfordringer i form av avisutklipp om ledige leiligheter som huseieren hadde klippet ut til oss. Prisene her var astronomiske pga. bolignøden, og min fars fabrikklønn holdt ikke til halve husleien engang.
Bolignøden var enorm, og de som var heldige fikk bo i gamle tyskerbrakker, eller fangebrakker. Mange snekret seg «lemmehus» i skogen eller på campingplass, og noen bodde sågar i telt året rundt.
Regjeringen satte i gang en storstilt husbygging for å avhjelpe nøden. Den gang var det ingen som hadde ansiennitet, så det ble foretatt loddtrekning.
I 1953 var vi så heldige å «vinne», og da hadde huseieren måttet «slite» med oss i tolv år. Vi fikk da en leilighet i Norges første drabantby, Lambertseter, med kjøkken, bad, ett soverom og stue. Alt i nøktern standard, men for en «luksus»! Det var slutt på å leve i et ydmykende og uverdig leieforhold.
Og det beste av alt – leiligheten var vår!
PS! Les også gjerne annet innlegg i denne utgave av SENIORAVISA: «De siste tidsvitner»!
Øivind Strømnes
Del gjerne innlegget på sosiale medier!