– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget –
Av Jan Kvil
Må nok skrive noen varme ord i dag siden jeg tror jeg har litt feber.
En mann med feber er vanligvis svært syk og full av selvmedlidenhet. Nå skal jeg i stedet skrive meg lykkelig.
Jeg har klart å komme meg gjennom mitt siste år i yrkeslivet uten en fraværsdag på grunn av sykdom. Da er det jo ganske artig at jeg blir litt syk på den første dagen når arbeidsåret er over.
Jeg er muligens overtrent selv om jeg ville blitt tatt igjen fire ganger av Jacob Ingebretsen på en runde rundt friidrettsbanen. Man har lett for å tenke at man bare blir i dårligere form jo eldre man blir. Slik behøver det ikke være. Jeg er for tiden i min beste form og er slankere enn jeg har vært på over 20 år. Vekta som på bursdagen min den 27. oktober var 118.7 kilo er nå 101,7. Den 27. oktober var også dagen jeg sluttet å røyke.
Det er utrolig hvor langt man kommer med vilje. For du skal ha mye vilje for å tvinge deg ut og trene hver eneste dag. Jeg har ikke en eneste dag siden januar hvor jeg har gått mindre enn 10 tusen skritt. Helst mellom 20 og 30 tusen. Fasiten er altså hardt arbeid og vilje. Til slutt blir det egentlig ganske lett. Alt blir lettere Jeg ser for meg 34 smørpakker på bordet som tidligere satt et eller annet sted på kroppen min og som nå er borte.
Jeg løper motbakkene med et smil og skal unne meg en hel marsipankake med valnøtt krem når vekta viser 99.9.
Men ellers liker jeg ikke den prektige delen av meg selv noe særlig,
Jeg elsker livsnytere som både røyker, drikker og gir litt blaffen i sunnhet og trening. De er langt hyggeligere å være sammen med. Sånne sunne treningsfriker har en tendens til å prate om det hele tiden og trykker andre ned. Slik vil ikke jeg være. Jeg har ikke bare tatt et nødvendig skippertak, men jeg trener faktisk fordi jeg har lyst til å unne meg ting. Jeg nådde et tak hvor den fysiske formen og konsekvensene av overvekt begynte å hemme meg. Enhver må kjenne på sine egne grenser og trivselsvekt og finne sin måte å gjøre ting på. Jeg ser stadig vakre damer på treningsturene mine som er litt frodige og tenker at nå må du ikke trene mer. Du er utrolig sexy med den kroppen du har. Det viktigste er den mentale helsa og det du utstråler når du er glad og fornøyd med deg selv. Heller blid og rund enn tynn og trist.
Det er ingen som lever livet for deg. Du må gjøre det selv og du har bare en sjanse. Det er dine egne følelser av hvordan du har det som bestemmer livskvaliteten og lykkefølelsen. Mye handler om hva du sier til ditt egget hode og om hva du tenker. Alltid. Også i situasjoner hvor det skjer triste og negative ting som du ikke har kontroll på. De viktigste samtalene du har i livet ditt, er samtalene med deg selv. Hvordan du angriper hver ny dag og hvilke tankerekker du gir næring,
Jeg har klart å være i en flytsone i minst 5 år nå ved hjelp av positiv tenking og gjennom å se forskjellen på det jeg kan gjøre noe med og det som ligger utenfor min kontroll. Jeg er rett og slett lykkelig, og jeg har akseptert min livssituasjon og min skjebne.
Men jeg er ikke spesielt stolt av det. Jeg er så opptatt av forutsigbarhet og kontroll at jeg har sluttet å våge. Jeg trekker meg fort inn i skallet mitt hvis et kvinnemenneske skulle komme meg for nær. Du kan lett miste kontrollen hvis du begynner å føle noe for noen. Spesielt jeg som er oversensitiv, følsom, sårbar og romantisk.
Jeg har overbevist mitt eget hode om at jeg har det best alene og tar ingen sjanser. Jeg forsøker allikevel å være til stede i hver dag og i hvert øyeblikk i visshet om at fantastiske ting kan skje. Men det må bare få skje av seg selv. Sånn helt tilfeldig. Jeg planlegger ikke, drar ikke på date med ukjente mennesker eller gir skjebnen et lite puff. Jeg bare er til stede i livet og en eventuell kjæreste må bare helt tilfeldig dukke opp når jeg minst aner det. Det er denne «Draumen» vi bærer på. Det at drømmen finnes, at jeg reiser på sydenturer alene, går på restauranter og barer alene og at jeg har denne sosiale evnen til å snakke med menneskene jeg møter, øker sjansene for at vakre øyeblikk kan oppstå. Og de oppstår. Jeg har gått inn i altoppslukende samtalebobler med par, med menn og med damer som jeg ikke kjenner. Disse øyeblikkene som bare oppstår, er intimitet og livskvalitet for meg. Slik blir drømmen ikke et savn, men et håp og en glede og gir meg en følelse av å være i live. Eller at jeg faktisk lever mer enn de som er etablerte og føler at de har alt på plass.
Jeg vet ikke hvor interessant dette er å lese, men jeg synes det er interessant å skrive. Jeg gir meg en slags forklaring på hvorfor jeg er så lykkelig. Jeg har en dør åpen for livet, for alt det vakre som kan skje og ikke minst for kjærligheten som kan oppstå hvor som helst og når som helst. Jeg er fri til å forfølge alle fristelser og alt som gjør livet mer spennende. Det vakre er at jeg har det fint allerede og ikke går rundt og tror at det er noe jeg mangler. Hver dag våkner jeg og tenker at dette skal bli en fin dag, og hver kveld sovner jeg og tenker på alt det fine som faktisk skjedde. For det skjer noe fint hver eneste dag. Det bør du tenke på og ha søkelys på.
Jeg er heldig fordi jeg er den jeg er. Jeg har, riktignok ganske smertefullt, lært meg til å trives i eget selskap og jeg har sosiale evner som gjør at jeg tør å si hei til mennesker jeg ikke kjenner. Men først og fremst har jeg flokken min. Venner og familie som heier på meg, er glade i meg og lar meg få være som jeg er. Med hånda på hjertet: Jeg vet ingen som har det bedre enn meg.
Et tankekors bør være at jeg sier det og mener det selv om jeg ikke eier verken leilighet, båt eller hytte og at jeg ikke har noen karriere og være opptatt av. Det er altså ikke der lykken ligger.
Del gjerne innlegget på sosiale medier!