– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele artikkelen –
Av Jan Kvil
Når rullatoren stå ved min seng på sykehjemmet vil jeg ha mine egne bilder på veggen. De små tingene som har sjel og som har fulgt meg hele livet må få plass på hyller, vegger og bord. Jeg vil ha blomster i vinduskarmen og en veranda hvor jeg kan kjenne sønnavinden som kysser mine føtter. På bordet mitt så skal det ligge et album. Et album med bilder fra hele mitt liv. Da kan pleierne se hvem jeg er og vi vil alltid ha noe å prate om.
Jeg vil ha pc så jeg kan være på Facebook og TV. Så vil jeg ha innflytelse på hva jeg vil ha til middag og gjerne ha et glass rødvin eller en kald pils. Kanskje vi kan gå ut i hagen og grille en gang i mellom.
Jeg vil at noen skal gå en tur med meg hver dag, slik at jeg kan se menneskene og livet som pulserer der ute.
Hvis jeg ikke kan skrive mer så vil jeg at noen vil lytte til og skrive ned min historie. De kan lese den høyt slik at de andre beboerne kan høre, og at jeg kan lytte til deres. Slik kan vi kjenne på et fellesskap og en verdi. Kanskje vi kan spille kort sammen, sjakk eller PlayStation hvis vi orker.
Vekk meg med kaffe om morgenen, og se til meg når jeg sier god natt. Hold meg i hånda når jeg er redd og tørk mine tårer når jeg har det vondt. Vis meg respekt kjære pleier. Jeg er ikke bare en gammel sliten gubbe. I meg lever en liten gutt, en far, en mann et menneske som har levd sitt liv og bidratt i samfunnet.
Stiller jeg for store krav? Dette er ting som mennesker stort sett tar som en selvfølge når de er midt i livet. Kanskje vi aldri har fortjent eller trengt denne omsorgen mer.
Som mennesker er vi likeverdige. Vi kom nakne inn og vi går nakne ut. Alle mennesker som lever så lenge at de trenger litt ekstra hjelp mot slutten av livet, fortjener dette. Alle sykehjem i hele verden burde være sånn.
Det må ikke være slik at bare de som har penger kan kjøpe seg en verdig sykehjemsplass. Spesielt politikere burde være garantert plass på et kommunalt sykehjem. Da ville de kanskje gjort noe med dette mens de ennå var unge og hadde makt.
Vi andre! Vi andre må gi de gamle en røst, mens vi ennå har den.
Det gjelder forresten alle andre svake grupper. Penger er makt. Hvem er det som flyr i korridorene på Stortinget og påvirker politikerne? Ikke de gamle. Ikke de syke. Ikke de som sliter og ikke du og ikke jeg. Vi er bare noe verdt hvert 4. år. Da snakker de med oss på gata og lover ting de ikke har tenkt til å holde. Vår stemme gir dem makt. Makt til å realisere seg selv og komme i posisjoner.
Hvor er min helt? Hvor er politikeren som tenker med hjerne og hjerte? En med engasjement og ekte vilje til å kjempe for rettferdighet og tale de svakes sak. Det er lett å glemme hvor man kommer fra, når man får plass ved kongens bord.
Del gjerne innlegget på sosiale medier!