– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –
Av Jan Kvil
Nå er det vel kanskje ikke så galt at ny teknologi har hjulpet oss å forenkle ting som må gjøres i hjemmet. Særlig etter at husmoryrket har blitt borte og de fleste kvinner er i arbeid.
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, når jeg skal beskrive teknologiens utvikling de siste årene. Kanskje jeg skulle begynne med bankene. Der vi tok ut og satte inn penger. Betalte regninger og menneskene bak disken hadde et navn og et ansikt. Nå ser vi dem ikke mer. Nå betaler vi og overfører selv med mobilbank og kodebrikke. Men vi betaler fortsatt gebyrer.
Jeg husker hvordan jeg slet og desperat lette etter noen som kunne hjelpe meg, første gang jeg kom på Gardermoen og måtte sjekke inn selv ved hjelp av en maskin.
Nå er 5 av 8 kasser borte fra Coop/Obs over veien for meg. Vi scanner varene og betaler med kort eller mobil og har mistet det gode smilet og av og til samtalene med de hyggelige folka som satt i kassa.
Nå forsvinner snart kelnere. Kelnere som smilte, ga service og sørget for at vi fikk det vi ville ha. Vi må stadig oftere bruke QR-kode og bestille og betale selv. Mat og drikke må vi hente ved en disk når det er klart.
Teknologien har for lengst redusert antallet skogsarbeidere, veiarbeidere, fabrikkarbeidere og hus og blokker blir satt opp ti ganger raskere enn før, ved hjelp av ny teknologi.
Hvem tjener på dette? Det er jo selvfølgelig bedriftene. Selv om maskinene er dyre, vil de jo på sikt bli mye billigere enn menneskelig arbeidskraft og vi som kunder må gjøre stadig mer av arbeidet sjøl. Man skulle tro at det da ble billigere, men prisene øker raskere enn noen sinne.
Hvor går grensen for når vi som forbrukere begynner å reagere? Vi finner oss stilltiende i alt. Vi gjør mer av arbeidet, betaler mer for varene og servicen er borte.
I disse valgtider snakker politikerne om at hele folket skal i arbeid. Økt sysselsetting har vært slagord i mange tiår. Den eneste økte sysselsettinga vi opplever er at vi bruker stadig mer tid på å lære oss å gjøre den jobben som andre gjorde for oss tidligere. Får vi betalt for det? Nei, vi må betale for det.
Mennesker trenger mennesker. Ensomhet har blitt et folkehelseproblem. En gang hadde bankfunksjonæren, kassadama, postmannen og kelneren et ansikt og et navn. Noen vi kunne smile til og slå av en prat med i løpet av en dag. Nå som vi også kan handle hjemmefra, behøver vi egentlig ikke gå ut døra.
Hva gjør dette med oss? Ensomheten og isolasjonen er en ting, men hva med tryggheten? Hva gjør eldre mennesker uten barn når menneskene som hjalp dem forsvinner? Hvordan skal de skaffe seg den krevende kunnskapen som trengs for å benytte seg av ny teknologi? De kan jo ringe de som er ansvarlig for tjenestene for å få beskjed av en svarer at de kan sende en mail eller chatte med en medarbeider på nett.
Hvor har det blitt av alle menneskene som maskinene har overtatt for? Den eneste yrkesgruppen det blir langt flere av er ledere og byråkrater. Hva hjelper det med velstand hvis ensomheten øker og vi som mennesker ikke har det bra.
Ungdommen som før måtte delta i både husarbeid og gårdsarbeid for at familiene skulle fungere, behøver ikke lenger bidra i det hele tatt. De kan sitte i kjellerstua og chatte og game og er totalt hjelpeløse hvis strømmen skulle gå. Stadig flere gidder ikke jobbe hvis det er kjedelig. Derfor har vi fått svenske kelnere, Østeuropeiske kroppsarbeidere og kjøkken- og renholdsarbeidere fra Asia og Afrika.
Selvfølgelig satt litt på spissen, men det er verdt å tenke på hva som skjer med motorikken og den fysiske formen hos barn hvis de aldri er ute og leker lenger. Hva skjer med den sosiale kompetansen i det virkelige liv når alt foregår på nett?
Klimaproblemene er snart det eneste som i dag omtales som menneskeskapt. Resten har maskinene tatt seg av.
Vi opplever den velferden våre forfedre drømte om. Ble den bra for oss? Har det blitt et kaldere og mer egoistisk samfunn? Et samfunn hvor ensomheten og de psykiske problemene øker?
Satt helt på spissen: Hvis alle i et samfunn er like rike, vil den ene halvdelen slite mentalt, mens resten vil være psykologer og helsepersonell for å ta seg av de som sliter. Hvis de gidder å jobbe da.
Sannsynligvis møter vi en maskin. «Deprimert? Trykk 1.» «Ensom? Trykk 2» «Spiseforstyrrelser Trykk 3», « Hjerteinfarkt? Trykk 30 ganger på brystet etterfulgt av to innblåsinger».
Nå har jeg levd godt over halvparten av mitt liv og mine erfaringer er at utviklingen ikke lar seg stoppe. Det burde imidlertid skremme oss litt. Nå skal jeg ut og scanne varer og QR-koder, eller kanskje jeg blir hjemme og bestiller alt på nett. Etterpå kan jeg jo ringe en spåkone å betale 100 kroner pr. minutt, slik at jeg får noen å prate med.
Del gjerne innlegget på sosiale medier!