– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –
Land verden over har kommet ulike langt med utvikling av sine samfunnsmodeller. Det er lite tvilsomt at land som har begrensede klasseforskjeller, har de best fungerende samfunn. Det synes som liten avstand mellom fattig og rik og åpenhet er en forutsetning for opplevelse av fellesskap og tillit til samfunnet. Det er våre små samfunnsforskjeller, åpenhet, tillit og lojalitet til våre myndigheter som gjør det mulig for oss å gjennomføre vellykkede «dugnader» – hvor «alle» er med! Kampen mot Coronaviruset er et utmerket eksempel på dette!I land med store klasseskiller og store forskjeller finner man ikke den lojalitet og tillit overfor myndighetene som er nødvendig for vellykket gjennomføring av sentralt styrte tiltak. Den betydelige vaksinevegring som vi ser i en rekke land, er eksempel på dette. Det er som snubletråder i kampen mot Coronaen!
Hvis vi ser på de lange trekk, er den norske velferdsstaten alt vesentlig utviklet i tiden etter frigjøringen fra Sverige i 1905. En gryende arbeiderbevegelse ble tidlig synlig. I 1913 fikk kvinner stemmerett.
En militant arbeiderbevegelse ble etter hvert mindre radikal. I 1928 fikk Arbeiderpartiet sin første regjering. Den var kortvarig og kjent som Hornsrud-regjeringen. Deretter overtok de borgerlige for noen få år igjen styringen. I 1935 ble Johan Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet statsminister. Arbeiderpartiet beholdt makten i 28 år, til 1963 hvor de borgerlige for en kort tid igjen tok over styringen. Vi stod overfor et tidsskille i norsk politikk!
I den tiden Arbeiderpartiet hadde styringen, og var mesteparten av tiden totalt dominerende, utviklet de den norske velferdsmodellen. De tilstrebet å redusere avstanden mellom fattig og rik og fjerne eller redusere klasseskiller. De prioriterte planøkonomi og hensynet til fellesskapet fremfor hensynet til enkeltindividet. En vanskelig balansegang!
Det skjedde endringer fra begynnelsen av 60-årene, hvor etterkrigsrestriksjoner og planøkonomi ble fjernet til fordel fri konkurranse og frie markedskrefter. Det innebar blant annet større favorisering av enkeltindividene. Dette har utvilsomt bidratt til en sterk utvikling av det norske samfunnet, men også til at forskjellene igjen øker!
Det kan være et spørsmål hvor langt utviklingen skal kunne gå før den skaper nye klasseskiller og blir en trussel for velferdsstaten.
Folkeskolen er en obligatorisk og gratis grunnutdanning. Folkeskolen er smeltedigelen som innebærer at barn fra alle samfunnsklasser møtes. Slik legges grunnlag for utvikling av fellesskap. Betydningen av dette ble i sin tid understreket ved at kong Harald og hans søstre alle gikk på vanlig folkeskole.
- Skolefritidsordningen SFO skal være en aktiv og trygg oppholdsplass for barn etter skoletid. Det er et tilbud til alle, men ordningen er så dyr at mange foreldre med lav inntekt må takke nei fordi de ikke har råd! En 5 dagers plass koster fort over kr. 3.000. Slikt blir det klasseskiller av!
- Når det gjelder videregående utdannelse ser vi en tendens i at det dukker opp nye private skoler. Kun for barn med vel bemidlede foreldre. Dette kan vi gjerne se som en trussel mot fellesskapsideen. Slikt begynner gjerne i det små!
- Det å ha barn som deltar i organisert idrett, kan være så kostbart, at det blir alt for dyrt for mange foreldre. Barna blir stående utenfor. Det koster opp imot kr. 40.000 i året å ha et barn på aldersbestemt ishockeylag! Slikt blir det klasseskiller av!
- Det er vel kjent at vi har en stor gruppe innvandrere som ikke er integrert i det norske samfunnet, som ikke får seg arbeid og som ikke deltar i noen samfunnsaktiviteter. Her har vi et godt synbart nytt klasseskille.
- Så kan vi ta med alle de som ikke makter å fullføre videregående skole og som ender opp som langtidsledige, eller alltid ledige som lever på NAV sin gode vilje. Enda et nytt klasseskille
- Og så må vi få med skillet som har dannet seg mellom de som er «på nett», har digitale ferdigheter og nødvendig datautstyr og de som ikke har det. De ikke-digitale teller ikke mindre enn 600.000. Tar vi med de som har mangelfulle datakunnskaper, må vi legge til adskillige tusen. Ingen kjenner tallet!
- I de senere årene ser det ut som om lederlønninger er gått rett til himmels. Her er det meget som folk overhode ikke forstår. Norwegian-direktørene fikk utbetalt millionbonuser etter å ha kjørt Norwegian i grøfta og etter at de hadde refinansiert Norwegian blant annet med lånefinansiering fra staten. Således ser vi her enda en egen klasse, «lederadelen». Ikke helt ny, men betydelig større enn tidligere.
Statsminister Erna Solberg, som vel har landets viktigste jobb, kommer neppe på «topp 100 listen» for lederlønninger i Norge! Folk forstår ikke slik!
Vi står overfor et nytt Stortingsvalg. Om dette skulle innebære at vi får et skifte fra borgerlig styre til et rød/grønt styre, er det å forvente at den nye regjeringen kommer til å søke febrilsk etter muligheter til utjevningstiltak. Det er vanskelig å unngå at dette blir å ta fra de rike og gi til de fattige! Det er ikke umulig at vi får oppleve den tidligere så forhatte arveavgiften introdusert i ny versjon!
Vi synes allerede vi hører protestene!
Vi tror den norske velferdsmodellen er sterk og at den vil kunne stå imot angrep, men det er likevel ikke galt å være på vakt! Åpenhet, tillit og lojalitet må fortsatt være våre ledestjerner.
Del gjerne innlegget på sosiale medier!