HJEMMEPÅSKE

– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –

Leserinnlegg v/Jan Kvil

Jørgen har aldri vært noe flink til det å snakke med fremmede mennesker. Etter at mor ble borte, har han kjent på ensomheten.

Han ble nesten som en slags Elling, bare mindre synlig og uten noen Kjell Bjarne å dele tid med. Men det har gått seg til. De vet navnet hans nå, på den faste cafeen hvor han spiser hver dag. Dagens rett for 100 kroner. Det hender han deler bord med andre som også spiser der. Da kan de prate om nyhetene, om siste kamp til det lokale fotballaget og om været. Det hender vel også at han treffer de samme menneskene på den lokale puben om kvelden. Han kan vel ikke kalle dem venner. De er vel mer noen kjente ansikt i menneskevrimmelen. Noen å smile til og si hei. Men siden dette er de eneste han omgås, er disse menneskene viktige for Jørgen. De er en del av hans nettverk og gir en slags trygghet og følelse av et fellesskap.

Det hadde vært mor som sto for matlagingen. Derfor spiste han ute, men viktigere enn maten var det å treffe de andre middagsgjestene på cafeen. Og røyken etter maten hvor de satte ute og snakket om alt og ingenting. Ganske ofte hendte det at en av stamgjestene ikke dukket opp mer. Da ble det en slags etterforskning og spekulering i hva som hadde hendt. Noen kom tilbake etter hvert og hadde kanskje vært syke. Andre kom ikke mer, og Jørgen hadde nok i løpet av de siste årene vært i et tosifret antall begravelser sammen med tre, fire andre stamgjester. Da fikk de vite alt de ikke viste om den som hadde gått bort. Om han hadde vært gift, hadde barn og hva han hadde jobbet med. De ble aldr nevnt de som han i flere år daglig hadde spist middag med.

Jo, Jørgen trives i byen. Selv om han bor og lever alene, har han mennesker rundt seg. Det ligger en trygghet i kjente ansikt. De han ser og hilser på både på cafeen, puben og når han går på fotballkamp.

Men cafeen har vært stengt i over et år nå. Puben også og fotballkamper går uten publikum. Det pulserende bylivet består av mennesker som er på vei et eller annet sted. Ingen arena hvor man kan gå å se kjente fjes. For en som ikke kan lage mat blir det litt stusselig kosthold. Det har blitt mange bokser med snurring, lapskaus og joikakaker. Skjønt bokser. Nå har de kommet i papp.

Det blir nok alenetid. Han TV-programmet nesten utenat. Får med seg hver nyhetssending om mennesker som sutrer. Ungdom som ikke får feste, Spaniafarere som klager over at de må i karantene når de skal hjemom en tur og om hyttefolk som ikke får lov å ha besøk. Jørgen klarer ikke helt å synes synd på dem. Han har aldri hatt råd til verken hytte eller båt og i Spania har han aldri vært.

Jørgen gikk tur i Oslos gater i går. Oslo en pulserende by, med folk på uterestauranter, barer, på vei til kino og konserter har blitt et sted hvor folk bare går tur. To og to, eller en og en med to meters avstand til folk man ikke kjenner. Oslo er ikke på hvilepuls. Den har knapt puls.

De fleste har noen. De har hverandre. Men det er tusener som Jørgen. De som sitter i ensomhet med Joikakaker, fjernkontroll og en flaske øl. Mennesker som har mistet sine daglige rutiner. Det de hadde å stå opp til. De som var ensomme før Koronaen er dobbelt så ensomme nå.

Du kjenner kanskje noen hvis du tenker deg om? De som har sitt nettverk på den lokale puben eller cafeen?

Høytider er alltid vanskelige for de som sliter. Se deg rundt. En melding, en telefon eller et besøk kan bety så enormt mye. Sliter du selv med ensomhet, bør du tørre å si det. I din stillhet forledes vi til å tro at alt er på stell og at du har det bra.

Jeg vet at du har sett etter muligheter. Vi mennesker er flinke til å tilpasse oss og til å gjøre det beste ut av de fleste situasjoner. Men når muligheten kun består i å gå tur, gå på matbutikken og på polet. Kan motløsheten, ensomheten og de tunge tankene komme farlig nær.

Visst kan vi ta skippertak. Visst kan vi stille opp for fellesskapet. Men det er dette med tiden det tar. Vi ventet på vaksinen. Så kom vaksinen, men ikke i stort nok omfang og med bivirkninger som må analyseres. Nå over ett år etter utbruddet er Norge stengt ned og med strengere restriksjoner enn noensinne. Hvor tungt er et glass vann? Det kommer an på hvor lenge du holder det.

Koronaen, restriksjonene og vaksinasjonstempoet har vi ingen kontroll på. Vi behøver egentlig ikke bruke for mange mentale krefter på det. Vi får ikke kompensert disse månedene vi mister. Livet vårt går nå. Mange av oss har fått litt mer tid til å gjøre ingenting. Eller kanskje dyrke en hobby vi måtte ha.

I stedet for å sutre over ting vi ikke får gjort noe med, kan vi bruke litt mer tid på å være medmenneske og «Nabokjerring». Du kan gjøre en forskjell. I kveld kan det være noen som er svært takknemlig for at du er til.

 

Jan Kvil

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter