Jegerjug?

– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –

Jegerhistorier kan like godt kalles jugerhistorier, mener mange. Og det er vel riktig. Men en unnskyldning er, kanskje, at jegere som beretter om sine og andres bragder, “juger så døm trur det sjæl” og da er det vel tilgivelig. Det var en østfolding som var glad i å gå på harejakt. En gang han skulle ut, ble hunden hans dårlig. Men han visste at en bonde i området han pleide å jakte, hadde en bra hund. Så gikk han og spurte om han kunne få låne den.

– Nei, jæ har ente hund lenger, jæ, sa bonden. Han ble sjuk åsså måtte vi ta livet ta’n. Men du kan få med dæ gårdsgutten min. Han er bedre enn noe haræbikkje jæ har hatt.

Jegeren var nok en smule skeptisk, fortalte han etterpå. Men han tok nå med seg gårdsgutten. Og det ble harejakt som ingen hverken hadde hørt om eller opplevd maken til noen gang. Glad og fornøyd dro harejegeren hjemover. Neste år ville han ut og skyte hare igjen. Hans egen hund var i god form, men han husket gårdsguttens talent og dro for å spørre om han kunne være med igjen. Han traff bonden og fremførte ærendet sitt.

– Nei, det går nok ente det, gett, sa bonden. Jæ har ente den gårdsgutten lenger. –

– Har han sluttet, spurte jegeren.

– Nei, vi måtte ta å skyte’n.

– Har dere skutt gårdsgutten, spurte jegeren temmelig forskrekket.

– Vi var nødt te det, sa bonden. Han bynte å gå på rådyr.

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter