Knirker eller solstråle?

– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –

Leserbrev v/Jan Kvil

 

2021. Jeg tar årstallet inn over meg. Det er et alvorlig stort tall. Året da studielånet skulle være betalt, som den gang syntes som en evighet til, er betalt for lenge siden. Førerkortet har blitt fornyet flere ganger. Det som det en gang var lenge til, er passert. Tida har gått, klokka har slått og vi er oftere i begravelser enn i bryllup nå.

Er det noe å dvele ved. Vi må bare akseptere at tida kommer. Men når man smaker på årstallet, kan man undres hvor alle disse årene ble av. Som om alle disse årene har reist fortere enn oss selv. Ble det slik som vi drømte om i vår ungdom?

Jeg tror vi må slå oss til ro med at det ble slik det ble. Det er en forskjell på drømmer og virkelighet. Man bør kanskje ikke bare akseptere sin skjebne, men prøve å elske den også. Være takknemlig for det livet man fikk. Hvis ikke kan du bli en av de som stjeler energi fra omgivelsene. En bitter knirker.

Burde vi få panikk nå, og skynde oss med å leve? Nei, det er vel det livet har lært oss. At vi må leve så sakte vi kan. Vi vet jo hvor denne reisen ender. Det haster ikke med å komme dit.

Mye fantastisk kan skje på en dag. Hvordan har du det? I riktig voksen alder kan vi svare: Jeg tar en dag av gangen. Du hører aldri de unge si det. De gleder seg til hver bursdag. Gleder seg til å bli 18. I det hele tatt gleder seg til å bli gamle nok til å gjøre som man vil. Til å bli voksen. Senere kan man glede seg til unga blir store og man igjen kan realisere noen drømmer. Og til slutt gleder vi oss til å kunne slutte å jobbe. Det kan hende at mens vi gikk der og gledet oss til noe, så glemte vi og leve. Vi glemte å ta en dag av gangen. Noen av oss er heldige og blir pensjonister. Hva skal vi glede oss til da?

Hvis man bruker det livserfaringa vi har fått, og har lært av det livet vi har levd, kan det bli fint. Da tar vi nemlig en dag av gangen. Tilstedeværende og nysgjerrige kan vi ennå sørge om at gode ting skjer.

Da må vi våge! Vi må tørre å gå veier vi ikke før har gått. Tørre å snakke med mennesker vi ikke kjenner. Gjøre ting vi ikke før har gjort. Det å bevege seg ut i ukjent landskap vil gi nye opplevelser og berike livet. Forhåpentligvis har vi kommet så langt i selvinnsikt og egenutvikling at vi kan kjenne på den enorme friheten som ligger i å ikke bry oss om hva andre måtte mene om oss.

– Hvis du spør meg om hvordan jeg har det, vil jeg med stolthet kunne si at jeg aldri har hatt det bedre. Jeg bruker det livet har lært meg til det som det kan brukes til. En dag av gangen. Ingen har løfte på noe mer. Takknemlig for hver dag man våkner frisk og for hver dag skjebnen ikke gir deg en ørefik.

Nå vet jeg hva som er livskvalitet for meg og jeg kan søke gode øyeblikk i nærhet med naturen og jeg kan søke magiske øyeblikk sammen med mennesker hvor vi går inn i gode samtalebobler og kommer nær. Drømmen om å bli rik og berømt er knust. Gudskjelov! Jeg kan ikke se at rike og berømte mennesker ble lykkeligere enn meg.

I det hele tatt drømmer jeg ikke så mye mer. Jeg lever heller drømmen. Så sakte jeg kan. Det er utrolig hvor mye fint det går an å få ut av en eneste dag. Jeg setter meg små realistiske mål om ting jeg skal gjøre i dag, i morgen, neste uke eller til sommeren. Det er viktig å ha noe å glede seg til, men det må aldri bli så viktig at du ikke kan være til stede i dagen i dag. Lykka ligger ikke i jakten på alt du vil ha. Den ligger i å kunne verdsette det du faktisk har.

Jeg vil ikke lenger lure på hvor tida ble av. Jeg vil være til stede i den. Å leve sakte handler ikke om å gjøre ingenting. Det er i de monotone, forutsigbare dagene at tiden bare forsvinner. Vi må komme oss ut av komfortsonen å gjøre nye ting. Utfordre oss sjøl litt.

Jeg har det bedre enn noensinne! Hva innebærer det? Det innebærer at jeg etterlater et smil på leppene til menneskene jeg møter. Jeg kan med min livsklokskap løfte mennesker. Sette ting i perspektiv. Etterlate meg gode ord og gjerninger. Gi av min egen lykke. For det er der lykka ligger. I de gode møtene. Å leve sakte er å ta seg tid til å være til stede i dagen og menneskemøtene.

Vi har alltid vært på vei et eller annet sted. Hastet av gårde. Spent på hva som er rundt neste sving. Slik har vi gått forbi mye vakkert og mistet øyeblikk vi burde ha dvelt ved.

2021. Nå vet jeg hvor jeg er på vei og ingenting haster. Bortsett fra å leve og fortelle de jeg er glad i, med ord og gjerning at jeg er det.

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter