– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –
Av Jan Kvil
Det hender, heldigvis ikke så ofte, men det hender at tankene mine er på villspor og drar meg ned.
Da må jeg snakke litt med dem.
Nå som skolen starter opp igjen, er jeg for første gang, siden jeg begynte i førsteklasse, ikke med. Jeg kan begynne å tenke på at min tid er over. Jeg trengs ikke mer. Barna er store og klarer seg sjøl. Jobben min, som var viktig for meg, er det andre som tar og i mitt eget hjem har jeg ingen som trenger meg.
I går, da jeg var ute og gikk, stoppet jeg på gravlunden ved grava til far og hadde en liten prat. Jeg fikk en følelse av at min livsoppgave var slutt. Jeg har blitt overflødig, og begynte å tenke på at jeg kanskje var livstrøtt og burde begynne å forberede meg på å dø. Sentimentaliteten og ensomheten ble øredøvende, og tankene ble destruktive. Til og med når jeg prøvde å finne de positive tankene gikk det galt. – «Snart kan du reise», sa jeg til meg selv. – «Bare for å finne et annet sted å kjenne på ensomheten enn det jeg vanligvis gjør?», svarte jeg. – «Nå går du et sted og tar deg en øl og prater litt med folk», fortsatte jeg. – «Bare for å bli sentimental og se alle de som har hverandre og er lykkelig, og gå hjem tristere enn du er?» smalt det fra tankene mine.
Med rumpa på gresset og med ryggen inntil et tre på Nordre gravlund, vurderte jeg om det var noe vits i å gå videre. Det er jo min tur snart uansett, til å slå følge med alle de kjente navnene som står på stenene på gravlunden i min barndoms distrikt.
– «Ingen trenger deg mer», sa tankene mine. – «Du har blitt gammel og stygg. Ingen vil ha deg, du blir bare skrøpeligere for hver dag som går. Du vil bare forfalle. Du har ingen ambisjoner. Ikke noe å se fram til. Bare eksistere og vente til du ikke orker mer.»
Tankene mine insisterte på at de hadde rett. Jeg innså at de faktisk hadde det, i den tankerekka hodet mitt hadde lurt meg inn i. Når slike tankerekker kommer, så tenker jeg dem helt ut. Jeg tenker meg til bunns. Da vet jeg hvor de fører og kan fortelle hodet mitt at jeg ikke kommer til å gå inn i dem en gang til. Jeg vet nemlig hvor de fører og trenger ikke gi dem næring.
Der med ryggen mot et tre på Nordre gravlund, fant jeg ut at jeg måtte ta til motmæle. Jeg kan ikke finne meg i at tankene mine føkker med meg. – «Jeg lever, altså er min livsoppgave ikke slutt. – Ingen trenger meg?». Hørt sånt tull! Nesten hver gang jeg skriver, er det en eller annen som sier: «Jeg trengte de orda akkurat i dag.» Hvem er det som ikke trenger en venn? Hvor mange er det ikke som har sagt at de er glade i meg? Hvor gjerne ville jeg ikke beholdt mormor, morfar og pappa som ligger i grava jeg sitter ved og hatt en samtale til?
Jeg har to barn og fem barnebarn, en nær og god familie og noen gode venner som vet å verdsette meg og som av og til sier: – «Så godt at du kom.» – «Jeg trengte den samtalen nå.» – «Denne turen sammen med deg, hjalp på humøret.» – «Så fint at du ringte.»
Jo, noen trenger at jeg holder det gående, tenker positivt, finner overskudd og er et godt medmenneske.
Nå har jeg tid til å skrive mer. Holde foredrag. Finne ord som noen trenger.
På en måte er det jo også en del av min livsoppgave å gjøre meg selv mindre viktig. Gravlunden er full av mennesker vi trodde var uerstattelige. Det var de også. Vakre sjeler som er dypt savnet av mennesker som kjente dem. Men livet går videre. Om 100 år er allting glemt. Du finner ikke blomster på 100 år gamle graver. De er ikke en gang der.
I det perspektivet blir vi små. Vi er bare en del av et ledd. Vi må forstå at vår tid er begrenset og dyrekjøpt. For kort til å dvele ved tankene på døden. VI bør konsentrere oss fullt ut om å leve mens vi gjør det.
«Smil til verden, Jan, Gi menneskene du møter det beste du har. Noen trenger deg!»
Jeg reiser meg. Går ned Uelands gate, mot byen. Smiler jeg? Ikke i dag. Fornøyd med at jeg har konkludert med at jeg trengs. At det kan ligge livsoppgaver foran meg som jeg ikke har oppdaget ennå.
Tilbake henger ensomheten. Disse vanskelige tankene i det innerste rommet som jeg føler meg så alene om. Da kommer savnet av en bestevenn. Mental nærhet fra en som kan holde rundt deg å være nær. Det slår meg at det savnet deler jeg med milliarder av levende mennesker.
Jeg går til byen. Tar T-banen tilbake til Kringsjå hvor jeg bor denne sommeren. Jeg prater med ingen. Ikke i dag.
Det var i går. I dag skinner sola. I dag prater jeg. Jeg prater med deg. Ikke høylytt. Det blir bare med bokstaver på et hvitt ark. Ord du kan lese. Tanker du kan dvele ved. Du må ikke bli trist. Jeg vil bare rekke ut en hånd og håper at du griper den. Vi trenger hverandre!
Hvorfor skriver jeg om disse tingene vi aldri snakker om? Fordi noen trenger at noen gjør det. Jeg vil ikke at du skal forledes til å tro at det bare er du som av og til går inn i vanskelige tankerekker. At det bare er du som kjenner på ensomhet og hjelpeløshet i det livet som er gitt oss.
Nå har vi tenkt det helt ut. Du og jeg. Vi behøver ikke gjøre det igjen. Vi kan konsentrere oss om å leve.
I flere år har jeg skrevet livs-begjærende tanker her inne. Om at vi må angripe dagene positivt. At mye handler om hva du sier til ditt eget hode når du våkner om morgenen. At vårt liv går nå og at vi ikke har råd til en dårlig dag.
Jeg er ikke perfekt. Det er ikke alltid jeg lever som jeg prediker. Jeg er trygg nok til å si at jeg ikke får til alt. Det finnes dager hvor jeg ikke klarer å beskytte meg mot mine destruktive tanker, men stort sett er jeg flink. Jeg har det bra. Jeg elsker livet og gleder meg til hver ny dag.
Men jeg vil ikke være irriterende positiv. Jeg vil være troverdig og jeg vil trøste de som sliter. Ingen er alene om å være alene. Vi trenger hverandre. Vi trenger hvert smil vi kan få. Trå varsomt og ydmykt kjære venn. Det er ikke vår jobb å dømme. Tro det beste om alt du ikke vet.
I dag skal jeg ut å gå, og jeg skal prate med alle som vil prate og etterlate et smil på deres lepper. I kveld skal jeg smile til meg selv. Stå foran speilet og si: – «Du er god du, Jan, og du er viktig. Noen trenger deg.»
Del gjerne innlegget på sosiale medier!