– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –
Av Jan Kvil
Det er verre med de som lever ut sine drømmer. De som presterer, får til ting vi andre bare kan drømme om. Vi burde glede oss med dem, juble for dem og heie på dem.
De fleste gjør også det, men dessverre er det også slik at den som stikker seg fram og lykkes også blir utsatt for hets, stygge kommentarer og til dels mobbing.
Du skal være trygg og sterk i deg selv for å tåle andres suksess. Det finnes mennesker med et så lite lys i seg selv at de har et behov for å blåse ut andres. Spesielt de som skinner. De som får fortjent oppmerksomhet og som har turt å stikke seg fram.
Du trenger minst 7 positive kommentarer for å oppveie en som er negativ. Sjøl trenger jeg flere. Jeg går rett i kjelleren når noen forsøker å ta meg, og jeg blir der en stund. Jeg mister lysten på det jeg holder på med, blir passiv og søker tilbake til anonymiteten. Vi som har liten sjøltillit og er litt skjøre må lete etter mye mot for å gå opp på scenen og prestere. Vi trenger mye applaus for å gjøre det en gang til. Men uansett hvor god du er, er det noen som vil ta deg. Derfor er det mange ideer som ikke blir iverksatt, dikt som ikke blir skrevet og sanger som aldri blir sunget. Det kostet for mye å stikke hodet fram.
Du skal ikke tro du er noe. Du skal holde deg i flokken og ikke stikke deg fram. Så fort du gjør det får du karakteristikker som du ikke kjenner deg igjen i. Selv om du bare er engasjert og vil godt, blir du karakterisert som høy på deg sjøl og noen vil lete etter dine svake punkter og kjenner en slags triumf når du mislykkes eller går på trynet. Mange har angret på at de forsøkte. De skulle ønske at de holdt seg i flokken og holdt sine drømmer og talenter for seg sjøl.
Det er ikke alltid manglende talent som gjør at noen forsvinner fra rampelyset. Noen velmenende og positive sjeler kan si, til noen av de som tør, at de burde hatt et større publikum og stått på en større scene. Men jo flere som ser deg, jo større sjanse er det for at noen vil ta deg og at du til slutt krabber inn i ditt eget skall.
Jeg tenker: hvor god er jeg selv til å heie på de som lykkes og stikker deg fram? Er jeg en av de som dømmer andre på et svært tynt grunnlag? Jeg er nok ikke skyldfri, spesielt ikke hvis jeg tenker tilbake i tid.
Janteloven dreper initiativ, knuser drømmer og hindrer talenter fra å blomstre. Vi burde heie mer på de som forsøker. Spesielt i små samfunn er vi avhengig av ildsjelene. Av de som tør å handle der de fleste sitter rundt kjøkkenbordet og prater om det. Å skape noe medfører at du synes. At du må bruke media for å nå ut til ditt publikum. I stedet for å se på prestasjonene, tar vi personen og omtaler han eller henne som sjølgod, brautende og som en som tror at han/hun er bedre enn andre. Paradokset er at jo dyktigere du er i det du gjør, jo mer utsatt er du.
De styggeste kommentarene kommer fra folk som aldri har prestert noe som helst. Ofte bitre “knirkere” som ikke helt har fått til sitt eget liv og har en dårlig dag. Hver dag. De er helt uvitende og likegyldige til hvor mye de sårer, hvor destruktive de er. De tar alltid mannen i stedet for ballen.
De fortjener ikke vår oppmerksomhet, men får det. Drittsekker og bråkmakere får alltid mer oppmerksomhet enn de snille og pliktoppfyllende. De er svært opptatt av å få med seg noen. De blir liksom større og tryggere da.
På nettet har det blitt lettere for drittsekkene og finne fram til hverandre. Da kan de peke på dritten sammen, men de bidrar aldri til å løse noen som helst. De er fornøyde bare de finner noe dritt de kan peke på.
Jeg ber deg tenke nøye igjennom hva du selv bidrar til med dine ord og dine gjerninger. Det er ikke alt du behøver å mene noe om. For eksempel dette innlegget. Hvis du mener det er for langt. At det er svada eller at jeg er høy på meg selv, kan du jo bare la være både å lese og kommentere. Det finnes nok av korte og spissformulerte innlegg du kan glede deg over.
Det finnes mange hverdagshelter. Mennesker som ikke stikker seg fram, men som kan betraktes som en engel i sin lille krets. De får sjelden den anerkjennelsen og applausen de fortjener. Du behøver ikke å prestere på de store scenene for å være god. De bør vi klemme og gi blomster oftere.
Så har vi alle de som vi ser på avstand. De som dukker opp på TV, i filmer og på store scener. Burde vi ikke forholde oss til det de faktisk presterer og det de får til? Vi har ikke kunnskap og faktagrunnlag nok til å kritisere deres personlighet eller privatliv. Til og med i nære relasjoner bør vi være forsiktige med å dømme. Når et vennepar eller noen i familien går fra hverandre får vi som regel bare den ene sidens versjon.
Du skal tro det beste om det du ikke vet. Velg dine ord med omhu. Du bør være den som løfter andre mennesker fram og ikke tråkker på dem. Vi trenger gode hender å holde i. Vi trenger hverandre. Også de som står på de store scenene og får til ting vi ikke klarer selv.
De som trenger mest kjærlighet er kanskje de som betraktes som nettroll, drittsekker og “knirkere”. De har kanskje blitt det, nettopp fordi de aldri har fått nok kjærlighet og anerkjennelse og opplever at negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet.
Vi burde oftere klemme de vi ikke liker.
Del gjerne innlegget på sosiale medier!