– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –
Fra Facebook v/Torstein Larsen
Vi lever i et merkelig land. Vi lever også i er utrulig rikt land. Vi har et «oljefond» som for tiden er på ufattelige 9000 milliarder kroner.
Går vi 70 til 50 år tilbake i tid så var Norge et relativt fattig land uten et oljefond. Men hovedinntektskildene var sjøfart og primærnæringene. Men likevel greide man å bygge landet. Man bygde veier og man bygde jernbane. Det gjorde man uten bompenger. Man hadde sykehus med fødeavdelinger og man hadde fødestuer rundt om i landet.
Kommunene var ikke store og innbyggerne hadde nærhet til tjenestene. Man hadde skoler også på små steder og stort sett alle kjente den lokale lensmannen. Så kom oljen og etter hvert ble Norge et rikt land. Nå kunne vi endelig unne oss som nasjon både det ene og det andre.
Tenk på tallet. Vi (altså alle vi innbyggerne) har over 9000 milliarder kroner på bok. Det er da vi må gni oss i øynene for å fatte at det er sant. Livsviktig medisin til for eksempel kreft skal ikke tilbys, Det blir for dyrt. Selv om andre og langt fattigere land tilbyr det til sine innbyggere.
Sykehus legges ned og det samme gjør fødeavdelinger. De lokale fødestuene er stort sett borte. De fødende blir sendt som «pakkepost» over lange avstander. Det blir for kostbart å opprettholde nærhet til disse viktige tjenestene. Helt utrulig. Effektivisering kalles det. Og på dette effektiviseringsalteret ofres fødende kvinner.
Og skal det bygges vei, ja, da skal brukerne, altså bilistene vær så god betale. Minst 50 %. Jeg tenker; hvordan klarte Norge å bygge både vei og jernbane før oljealderen. Og det uten bompenger. Hva har skjedd i søkkrike Norge? Har alle milliardene blitt et onde i stedet for et gode.
Og også «øvrigheta» (lensmannen med sine betjenter) er sentralisert bort. Før i tiden var lensmannen i nærmiljøet. Nå er han flere timer unna. Og før kjente han sine sambygdinger og folket kjente han. Og det meste gikk seg til. Nå kjenner ingen noen der de sitter i sine biler og som regel kommer altfor sent på plass når noe alvorlig skjer.
Hva har skjedd? Er folket blitt en belastning for myndighetene? De har tydeligvis ikke råd til å ha oss. Er det folket som har ropt på disse endringene?
Og de politikerne som er blitt innvalgt på Stortinget. Fortalte de velgerne at de ville komme til å gå inn for å fjerne fødetilbud, innføre bompenger, legge ned sykehus eller nekte folk livsnødvendig medisin?? Nei det gjorde de ikke. Da hadde de aldri blitt valgt.
Jeg føler at det er en urett som hjemsøker oss som en mare. Politikerne har nå gått så langt som jeg selv i fantasien trodde var umulig. Hvor skal dette ende?
Det er i harnisk jeg skriver dette. Men hva hjelper vel det. Den vanlig mann og kvinne må vel som vanlig bøye seg duknakket for myndighetene. Urettferdighet er som været. Hvis du ikke greier å leve med det, må du flytte. Sånn er det, dessverre.
Torstein Larsen
Del gjerne innlegget på sosiale medier!