Spredte glimt fra krigsårene!

– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –

Min venn fra skoledagene, den tid jeg bodde på Strømmen, Steinar Bunes, spurte meg om jeg kunne skrive noen ord om årene på gård i Skedsmo under krigen. Steinar er bl. annet engasjert i arbeid med lokal historie. Derfor hans henvendelse til meg!

Jeg vil forsøke å gi et bilde av forhold som vi levde under, i spredte glimt. Vi som er født før siste verdenskrig, er de siste tidsvitner. Det må være rett og riktig at vi deler erfaringer med de som kommer etter oss.

Det aller første jeg husker, var da tyskerne kom og hentet radioen vår. Det må ha vært tidlig i 1941. Det skulle bli omtrent som da president Trump ble nektet adgang til Twitter!

Mat skulle bli det helt sentrale spørsmål!

Min far skjønte at han på best mulig måte måtte sikre oss tilgang på mat. Hans løsning på dette var å ta jobb som gårdsgutt på Værhaug gård i Skedsmo. Ikke akkurat midt i matfatet, men noe ut over vanlige rasjoner skulle det vel kunne bli – for eksempel melk hver dag! Vi levde ikke i overflod, men vi sultet ikke!

Jeg hadde unge foreldre. Da vi flyttet var min far 24 og min mor 22. Så hadde jeg en yngre bror, Egil, som knapt hadde fylt et år. Jeg var storebror med mine 3 år! Vi flyttet inn i 1. etasje i et stabbur på gården. I 2. etasje bodde familien Hagen, med to døtre, Grete og Solveig, som skulle bli våre lekekamerater. Stabburet var Ikke noen luksusbolig, men vi hadde tak over hodet!

Værhaug gård ligger ved veien midt i mellom Skedsmokorset og Nittedal. Her levde vi en relativt skjermet tilværelse og så nesten ikke tyskere hele krigen!

Ettertraktet besøksmål

Det ryktes fort på Strømmen at vi hadde flyttet til gård i Skedsmo – ca.10 km unna, ikke mer enn en fin sykkeltur. Etter hvert kom det fler og fler kjente som ble vel bevertet med mors hjemmebakte brød. Hvilken luksus! Ryktet gikk og det kom det flere og flere som mente de kjente oss. Alle ble bevertet og ingen reiste sultne hjem!

Min mor hadde tre yngre brødre. De besøkte oss pr. sykkel nesten hver uke, og de hadde på slep en 7 – 8 kamerater. Alle skulle ha mat!

Krigsopplevelser

Under en bærtur på Høgsmåsan, skogområdet nord for der vi bodde, var vi vitne til at tyske bombefly fløy inn over skogen, og fallskjermhoppere drøsset ut av flyene. De var på jakt etter hjemmefrontsoldater som skulle ha tilhold her. Husker godt at min far og jeg gjemte oss under et tre mens det hele foregikk.

Kjeller flyplass som ligger ca. 10 km fra Værhaug, ble bombet flere ganger under krigen. En sen kveld fikk vi bivåne et av angrepene, jeg tror det må ha vært angrepet av engelske bombefly den 29. april. Hele himmelen ble flerret opp av lysglimt etter bombenedslag, det var drønn som fikk både luft og jord til å vibrere. Hunden vår ble så skremt at den løp rett igjennom kjellervinduet så glasset sprutet!

Under lossing av 800 tonn eksplosiver på Filipstadkaia den 19. desember 1943 gikk det galt. Det oppstod eksplosjoner som ødela en rekke skip og selve kaiområdet. 120 mistet livet. Det ble beskrevet som en ulykke, men det går fortsatt rykter om at det var et attentat iverksatt av hjemmefronten. Drønnene fra eksplosjonene var så kraftige at vi hørte dem helt til Skedsmo!

Kontakt med russerfanger

Tyskerne hadde etablert en fangeleir ved Brånåsdalen/Bergli. Mine foreldre, min bror og jeg besøkte fangeleiren i 1943. Min mor hadde bakt flere pakker med vafler. Vi stod utenfor piggtrådsperringene og kastet vaffelplater inn til radmagre fanger som tok imot med hunger og glede.

Jeg vet ikke hvordan kommunikasjonen fungerte uten noe felles språk, men vi skulle komme tilbake 14 dager senere. Det gjorde vi, naturligvis med mer vafler, da fikk min far og mor overlevert hver sine forseggjorte spaserstokker, med norske flagg, årstallet 1943, navnene på min mor og far, Kjell og Åse, og sirlige graveringer. Det var rene kunstverkene. Min far fjernet for sikkerhets skyld «røde stjerne» fra spaserstokkene.  Tyskerne ville sikkert ikke ha likt disse russiske symbolene.

Det jeg har vært forbauset over, er at vår kommunikasjon med fangene ikke ble hindret av vaktene. Kanskje var det noen med bløte hjerter!

På sparkstøtting tur/retur Skedsmo

Det var dårlig med offentlige kommunikasjonsmidler under krigen. Hva gjorde man så. Om sommeren så gikk eller syklet man, og om vinteren brukte man ski eller sparkstøtting. Alle hadde sparkstøtting.

En iskald februardag i 1944 tok vår mor og pakket inn min bror og meg, satte oss på sparkstøttingen og sparket oss til Strømmen den ene dagen, en tur på vel 10 km, og hjem dagen deretter. Jeg husker ikke stort annet fra turen enn at det var en kald opplevelse.

Lang skolevei

I 1945, det første året gikk jeg på Tærud skole, en vei på 2 kilometer. Året etter gikk jeg på Sten skole. Da ble distansen ca. 6 kilometer Det var ingen skolebuss eller annet offentlig kommunikasjonsmiddel. Jeg gikk alene for det var ingen skolekamerater der jeg bodde. Avstandene var kanskje ikke skremmende, men det var en lang vei i ensomhet for en 7-åring! Spesielt hjemveien var lang, den kunne ta hele ettermiddagen!

Solskinnshistorie – 70 år etter

Vi mistet kontakten med familien Hagen etter krigen.

70 år etter treffer jeg på et møte i SENIOR NORGE Østfold en dame som nå bor i Sarpsborg – Solveig Vesterdal. Hadde ikke sett henne på 70 år. Da het hun Solveig Hagen!

 

Del gjerne innlegget på sosiale medier!

Se alle nyheter