– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –
Jan Kvil
Så vidt jeg kunne huske var ikke tre-fire timers gange med en sekk på femogtjue kilo noe stort problem. Etter bare 300 meter i sakte gange i slak oppoverbakke, måtte jeg ta av meg sekken og sette meg på en stein. Jeg pustet tyngre enn jeg hadde planlagt og kunne ikke erindre at det var så mye lyng, vierkjerr og myr på vidda.
Ti etapper på samme distanse senere, var det bråstopp. Under halvveis til Gunvaldstjønni måtte jeg erkjenne at det var lengre enn jeg kunne huske. Ved øvre Grytekiltjønn hadde jeg et sterkt øyeblikk av selverkjennelse og ble konfrontert med mitt eget forfall og dårlige form. Det gikk opp for meg at det var tjue år og 15 kilo siden jeg var på denne turen sist. Man skal ikke se bort fra at det kan spille en rolle.
Jeg kunne ikke finne igjen teltet mitt da jeg skulle dra. Det gjorde at jeg i all hast kjøpte et helt nytt til 2200 kroner på G-sport. Jeg tenkte at det fikk holde, spesielt siden det var ganske lett, men tenkte mindre over at det bare var et tomannstelt. Uten bruksanvisning, og i tiltagende vind, lå to røslige karer på kne for å finne åpninger til stenger og hull til plugger. Det gikk, for å si det mildt, ikke helt på første forsøk. Men en tre kvarters tid senere, sto nå teltet der og de to røslige karene lo høyt, men ganske fortvilet over hvor lite dette teltet egentlig var.
Normalt sett ville jeg raskt funnet fram fiskestanga, men den verkende ryggen skrek etter bare å bli strukket ut mot et mykt underlag og etter en rask kopp kaffe og en rett i koppen tomatsuppe, var det like greit å legge seg i teltet. Fiske kunne vi gjøre i morgen.
– Pål kjempet seg, krypende på magen inn i teltet og jeg som sto utenfor og pakket ut liggeunderlag og sovepose ble vitne til noe som hørtes ut som en krig med stygge ord, mens hele teltet fikk kuler som slo utover både her og der i hans kamp for å komme ned i soveposen. Da overlater jeg til leserens fantasi og se for seg denne samme kampen utspilte seg på den plassen som var igjen i teltet når det var min tur.
Jeg hadde med meg Yatzy som vi kunne kost oss med i teltet før vi sovnet, men det var ikke plass til en eneste terning mellom oss. I innsovningsprosessen begynte jeg å kjenne på steiner under liggeunderlaget som nok ikke er konstruert for å bære kropper på mer enn 0,1 tonn. De ble mer og mer kjennbare og forsøket på å bytte stilling var ganske nytteløst. Lå jeg på ryggen, møtte nesetippen en blafrende teltduk. La jeg meg på siden møtte også nesetippen en blafrende teltduk. La jeg meg på den andre siden, møtte nesetippen min nesetippen til Pål.
Jeg hørte både på kroppsspråket og det verbale språket til Pål at han ikke hadde det særlig bedre. Da tiltok vinden. Ikke bare litt, men i noe som hørtes ut fra mitt liggested som orkan styrke. Lydnivået på teltdukblaffringen var så sterkt at det å ligge på midtrabatten på en motorvei ville vært en bagatell i forhold. Lyden kan sammenlignes med at noen banker tepper inntil øret ditt, bare mye kraftigere å fortere enn det som er vanlig når man banker tepper. Hadde det enda vært en jevn og monoton lyd kunne man kanskje ha blitt vant til den og klart å sovne, men den kom i slike kast at man ikke lenger lurte på OM teltet ville revne, men NÅR det kom til å gjøre det. For første gang hadde vi nytte av vår tyngde. Teltet rikket seg ikke av flekken.
Nattesøvnen, derimot, var svært langt unna. Det vil si; Jeg holdt nesten på å sovne en gang, men da måtte Pål ut for å tisse. Det er ikke lett å sove når noen forsøker å bestige magen din og er klemt i mellom den, med sin egen mage og med rompa presset mot en teltduk. Og som leseren forstår, måtte prosessen gjennomføres to ganger med påfølgende kamp om å komme tilbake ned i soveposen. Det er ikke bare vanskelig å få tak i glidelåsen nederst i soveposen når man ikke en gang kan sitte halvveis oppreist. Det er komplett umulig. Vi forsøkte på et samarbeidprosjekt som førte til latterkuler som overdøvet vinden.
Latteren stilnet imidlertid fort i møte med realitetene. Etter å ha kjempet meg ut, uten søvn og barbeint i samme ærend som Pål ved sekstiden om morgen kom et nytt selverkjennende og på mange måter dramatisk vendepunkt i livet mitt. Etter en stor kamp fikk jeg soveposen delvis over meg, frøs innenfra og kjente på en bunnløs fortvilelse over hele situasjonen. Jeg forsto nå at en ny natt i dette teltet var helt uaktuelt. At Pål aldri kom til å bli noen Lars Monsen, men først og fremst ble jeg ganske redd. – I morgen, hadde Bendik Prestgarden sagt på veien over, – tror jeg ikke jeg kommer til å kjøre rutebåten. Da blir vinden for sterk og her på Mårvann kan det bli opptil fire meter høye bølger.
Der lå jeg med teltduken blafrende mot nesen og magen og med to steiner i ryggen og kom på at i morgen nå var i dag. At vi ikke kunne ligge i telt en natt til og at båten som skulle frakte oss til Mårbu, lå på vår side av vannet. En liten robåt. En skremmende tanke når jeg visste at Bendik Prestgarden ikke ville legge ut med den forholdsvis store rutebåten.
-Det går fint, beroliget Pål, med søvnløse øyne, som er langt mer båtmann enn meg, etter at vi hadde krabbet oss ut i vinden, kjempet på oss klærne og fyrt opp stormkjøkkenet i en grop i terrenget. Det beroliget meg ikke det minste. Jeg kjente på uro og angst. Selv da to mann lå på magen og sloss med et telt ved øvre Grytekiltjønn en tidlig morgen i august 2018.
På vei nedover økte angsten min i takt med vinden og hvert steg nærmere robåten. Jeg fikk en sterk følelse av at det var her alt ville ende, og så meg selv kjempende i Mårvann mellom store bølger. Når man først kommer inn på sånne tankerekker, er det vanskelig å komme ut av dem.
Mårvann gikk hvit. Det var ikke fire meter høye bølger, men kanskje en halvmeter høye hvis jeg overdriver litt. De var uansett høye nok til at angsten min ikke slapp taket. (Senere fikk jeg høre at bølgene på Mårvann var tre meter høye denne dagen og at rutebåten ikke gikk. De store bølgene var imidlertid helt i sørenden av vannet.) Pål var rolig og trygg, slik en guide skal være. Rollene var byttet totalt om og det var bare å fastslå at jeg aldri kom til å bli noen sjøens konge like lite som Pål kom til å bli noen villmarkens sønn.
– Jeg tror du driter på deg, sa Pål da han så det hvite ansiktet mitt midt ute på vannet. Han visste ikke at jeg allerede hadde gjort det. Dog bak en stein før vi la ut på det jeg følte var verre enn turen til Terje Vigen.
Angsten slapp gradvis taket etter en halvliter øl i hytteveggen på Mårbu fjellstue. Dog ikke vemodet og erkjennelsen over å ha mislyktes som fjellmann og et bilde av meg selv som villmarkens sønn var revet i stykker.
En følelse som ble forsterket etter å ha erkjent at det å komme seg opp i en overkøye på Mårbu fjellstue var en ekspedisjon i seg selv. Der lå jeg andpusten etter anstrengelsen og titte ned på en sekk med helt ubrukt fiskeutstyr, masse urørt mat og et fjelltelt som vil bli lagt ut på Finn.
Plutselig ser jeg meg selv utenfra og skjønner at min tid langt fra folk inne på vidda med telt og fiskestang er over. Villmarkens sønn har blitt villmarkens bestefar og framtidsprognosene er ikke gode.
Del gjerne innlegget på sosiale medier!