– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget! –
Av Jan Kvil
Julepynten er i ferd med å miste sin glans nå mens nye hverdager banker på døra til de små menneskene på jorden. Vi kan ennå kjenne lukta av piss på ryggen etter store ord i nyttårstaler.
De som selger folkets gull for 30 sølvpenger i drømmen om en toppstilling i Europa. Fotball- VM går fortsatt i Qatar, Trump går fortsatt fri som om ingenting har hendt. Verdens leder klarer ikke enes om tilstrekkelige tiltak for å redde kloden. Snart får vi vår 4. vaksine, mens mennesker i store deler av verden ikke har fått sin første. Russerne rasler med våpen på grensen til Ukraina.
Makt og penger har ikke nødvendigvis hjerte og hjerne. De fattige og maktesløse må bære urettferdigheten på sine små skuldre, mens likegyldigheten sitter stille bak sine falmende advents stjerner etter å ha sendt milliarder til himmels og skreket: -Godt nytt år! i en rus av overflod.
Men hvem bryr seg. Vi har nok med oss selv. Harry-turer og pakkereiser er satt på vent, strømmen er dyr, barene og restaurantene er stengt og sykdom svever i lufta.
Og nå kommer hverdagene hvor vi kan snakke om været, bekymre oss om glatte veier og slite med det evige spørsmålet om hva vi skal ha til middag.
Sjøl skal jeg fortsette å lete etter vakre ord om medmenneskelighet og kjærlighet. Ord som gjør vår korte reise i evigheten lettere å tåle. Klodens og universets bekymringer er for mye for et enkeltmenneske å bære. Tanken på det, presser oss ned i egoistisk likegyldighet.
Jeg vil bli klasket til døde hvis jeg oppfører meg som en enslig mygg i soverommet.
Del gjerne innlegget på sosiale medier!