– Trykk på overskriften, bildet eller «les mer» for å se hele innlegget. –
Av Jan Kvil
Det kommer en dag for alle som lever lenge nok at yrkeskarrieren er over. I over 40 år har jeg hatt en jobb å gå til, tider som må passes og tankearbeid som har sirklet rundt jobben som skal gjøres.
Nå er det som om jeg må lære å leve på nytt. Gi dagene en ny mening. Jeg jobber med saken. Leter etter å finne en dags-rytme som gir dagene glede og mening. Det kommer til å ta tid.
Foreløpig bare smiler jeg og kjenner gleden ved styre mitt eget liv. Ingen klokkeslett å forholde seg til. Jeg er sjef over min egen tid.
Jeg kjenner et behov for å rydde opp. Gå gjennom skuffer, skap og kjellerbod. Mye kan kastes. Noe kan gis bort. Jeg vil bare beholde det som er absolutt nødvendig. Du verden hvor mye unødvendig man klarer å skaffe seg i løpet av et liv. Jeg tar en skuff eller et skap av gangen. Det skal ikke føles uoverkommelig.
Jeg leier. Når som helst kan jeg få tre måneders oppsigelse og må flytte og etablere meg på nytt. Da vil jeg at flyttelasset skal være minst mulig.
De fleste på min alder eier en egen bolig og tar det som en selvfølge. Det bør dere være usedvanlig takknemlige for. Det er kanskje min største bekymring og sorg. Det at jeg ikke vet hvor jeg skal bo i mine siste leveår. At jeg ikke en gang vet hvilken gravlund jeg skal ligge på.
Det betyr jo ikke så mye for meg når jeg allikevel er borte, men det betyr noe allikevel mens jeg lever, og det har jeg tenkt til å gjøre en god stund ennå.
Det å være pensjonist kan gi en følelse av å ha all verdens tid, samtidig som men blir mer og mer bevisst på at man ikke har det. Da handler det om å gi dagene mening, og for en som bare for litt siden var vant til å gå på jobb, ny mening.
Jeg tenkte vel at jeg i min nye livssituasjon, ville kunne skrive mer. Så oppdager jeg at jeg i min nye tilværelse får færre impulser, treffer færre mennesker og får mindre å skrive om. Når dagene blir monotone og forutsigbare kan man lett miste sitt engasjement, treffe færre mennesker og få mindre og både skrive og prate om. Jeg må kanskje skifte sjanger og skrive romaner hvor jeg kan bruke andre karakterer og lage en fiktiv virkelighet.
Men viktigere enn å drømme og fantasere er det å være tilstede i eget liv. Gi seg selv nye utfordringer, nye opplevelser, pleie gamle vennskap og skaffe nye venner. Som sagt ; Jeg jobber med saken.
Mange i min situasjon blir kanskje litt satte og gamle før tida. Det er nok slik at når man har lite å gjøre og hele dagen å gjøre det på, får mange dager som bare seiler forbi samtidig som kroppen og hjernen forfaller stille og ubemerket. Kanskje det er greit? Vi er ikke 40 år lenger og merker at både tiltakslysten og overskuddet er mindre. Kanskje det ligger høy livskvalitet i det å gjøre ingenting?
Jeg merker jo selv at jeg nyter det. Det å kunne ligge så lenge jeg vil på en mandag. Det å ikke ha klokkeslett eller et program å forholde meg til. Samtidig forsøker jeg å være bevisst. Jeg har et valg på hva jeg vil gjøre med livet mitt. Jeg fomler. Planene er diffuse. Ja, jeg skal reise mens jeg orker. Ja, jeg skal være far, bestefar, bror, venn, svoger og onkel. Men de aller fleste av dagene vil jeg våkne i egen seng, egen leilighet og ha hele dagen til å gjøre ingenting. Det skremmer meg at jeg er så forbanna god på det. Jeg kjeder meg aldri.
Jeg skal gå turer. Finne fram skiene igjen, Ta opp igjen isfiske. Samle folk. Dra på besøk.
Alt er fint. Det er bare det at man føler at ting var mer meningsfullt når man gjorde en jobb. At man var mer nyttig. Man venner seg nok til det, men jeg er ikke sikker på at jeg vil. Jeg må finne nye måter å være nyttig på.
Som sagt: Jeg må lære meg å leve på nytt. Men jeg kjenner meg tiltaksløs og lat. Er det greit å være det? Fortjent etter et langt yrkesliv. Kan man ikke bare nyte, leve sakte og la dagene bare komme å gå? Må man være så forbanna nyttig hele tiden?
Jeg bare tenker høyt i en ny livssituasjon. Noen har vært her før meg. Noen har enn ennå ikke kommet hit. Noen lengter hit.
Vi må nok til enhver tid være der vi er. Nyte hver dag vi får, uten å alltid lete etter mening. Så lenge vi lever er livsoppgaven ennå ikke over. Det finnes alltid overganger. Nye livssituasjoner. Vi tilpasser oss.
Mitt tankespinn dreier seg om at samfunnet har satt et datostempel på oss. Best før 67. Eller er vi best før 50?
Jeg jobber med min eget indre stempel hvor det skal stå: Best i dag. Alltid!
Del gjerne innlegget på sosiale medier!