Leserinnlegg v/Hanna Marit Jahr
Min reise startet i Hull, England og fulgte så den skotske kysten nordover i strålende sol og gjennom en stille natt. Neste morgen ankret vi opp utenfor Lerwick, «hovedstaden» på Shetland. Den har 7500 innbyggere, en tredjedel av alle som bor på Shetland og ligger på den største øya. Byen ligger i en helling ned mot sjøen med et fort på toppen. Bebyggelsen minner om en engelsk småby.
Jeg ble overrasket over hvor langt nord øyene ligger. Avstanden fra Lerwick til Bergen er som fra Lerwick til Aberdeen Vi forlater etter hvert Lerwick og kjører i sørlig retning, da passerer vi noen av øyenes 300 000 sauer, vi blir også kjent med vevindustrien som har betydd mye. Mange flotte vevde jakker i nydelige mønstre å få kjøpt her! Men målet for reisen vår var Jarlshof, et imponerende historisk minnesmerke helt sør på øya.
I 1897 vasket en rekke harde stormer bort stein, torv og jordlag og spora etter en bosetting kom til syne. Det viste seg å være tufter etter flere bygninger, de eldste var 4000 år gamle, de yngste var bygd av vikingene. De norske vikingene kom hit på 800-tallet, mange av dem etter slaget i Hafrsfjord i 872. Etter hvert endret de fokus fra plyndring til kolonisering. De etablerte seg med sine familier, med egne lover og eget språk, (norrønt)som var levende på øyene i mange hundre år. For øvrig verdt å merke seg at den dansk-norske kongen Christian 1 i 1469 gav øyene i medgift da datteren skulle gifte seg med Jakob (James) III av Skottland. Siden har øyene tilhørt Skottland.
Fra Shetland gikk turen vest i havet til Færøyene, et øysamfunn med rundt 50.000 innbyggere som i dag er en del av kongeriket Danmark. Øyene har siden 1948 hatt indre selvstyre med et folkevalgt lagting, en egen regjering og to representanter i det danske Folketinget. Da de norske vikingene første gang kom til Færøyene i 795, traff de irske munker som levde en eneboretilværelse der. Det var ingen urbefolkning de kunne omvende. Norsk kolonisering av øyene startet for alvor i tiden etter 825. For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene. Vi lærte på turen at de norske bosetterne etablerte tingsystemet dit de kom! .
Første stoppested på Færøyene var byen Klaksvik, en spennende innseiling til en veldig grønn kyst og tydelig lagdelte fjell. Klaksvik ligger nordøst for Torshavn og er Færøyenes nest største by. Vi kom dit på en søndag og da var det ikke mye liv! Det var ikke en gang mulig å få smakt på et glass øl fra det lokale bryggeriet Føroya Bjor. Men i kirken, bygd på 1960-tallet, var det mye folk. Den unge presten, kledd i svart prestekjole med pipekrave hilste på alle når de forlot kirken.
Klaksvik har en moderne fiskeflåte og fiskeindustri, litt leting etter olje foregår også herfra. Men foreløpig har de ikke lykkes!
Torshavn er hovedstaden, her ligger lagtinget og departementene. Byen er ved første øyekast slik jeg hadde sett den på bilder, trehus fra 1500 og 1600-tallet med grønne torvtak, men her er også en moderne bebyggelse. I havna ligger gamle og nye båter, blant annet flere robåter med plass til 6 roere i hver båt. Disse brukes i rokonkurranser på nasjonaldagen 29. juli. Færøysk er språket som blir mest brukt i dagligtalen på øyene. Men den unge mannen jeg traff på infokontoret, snakket norsk, det gjorde guiden også, men han hadde bodd i Norge i flere år! Han innrømmet for øvrig at færøyinger flest fortsatt føler mer tilknytning til Norge enn til Danmark. Her finnes norsk/færøyske foreninger og festivaler som feirer vår felles vikinghistorie, samt en folkemusikk med sterke bånd til den norske folkemusikken.
Fra Færøyene gikk turen til Orknøyene, en øygruppe nord for Skottland og en av Skottlands regioner. Administrasjonsstedet er Kirkwall med 7000 innbyggere, totalt sett har øyene rundt 19 000 innbyggere. Det finnes spor etter menneskelig aktivitet på Orknøyene tilbake til 3100 f.Kr. De første nordmennene kom hit i første halvdel av 800-tallet, men etter slaget i Hafrsfjord var det mange av Harald Hårfagres motstandere som rømte landet og slo seg ned blant annet på Orknøyene. I Kirkwall kunne vi se døren til en Olavskirke. Den var det eneste som var igjen av kirken som en gang hadde stått her.
Men det som virkelig imponerte var den praktfulle katedralen, oppført av Ragnvald Orknøyjarl til ære for onkelen hans Magnus Orknøyjarl. Byggearbeidene startet i 1137 og katedralen minner om Nidarosdomen. Et flott minne om nordmennene som kom hit som vikinger, men ble bofaste!
En tur som gir innsyn i vikingenes historie og deres erobringer anbefales!
Del gjerne innlegget på sosiale medier!